Humoristisk prosa. Mye både er og vil bli sagt om Dag Solstads essay i siste nummer av Samtiden der han går til felts mot ytringsfriheten. Men det er utvilsomt et stykke humoristisk prosa, noe også publikums reaksjoner under Solstads fremføring på Litteraturhuset mandag kveld viser.Med litt godvilje kan vel også forfatterens karakteristikker av undertegnede som "den kristelige noksagten" og "idioten fra det kristelige drittbladet" skrives på den kontoen, selv om enkelte kanskje er mer kjent med den typen morsomheter fra russepublikasjoner enn fra en av Norges mest fremtredende nålevende forfattere.
På sin plass.
Men den undringen jeg sitter igjen med etter både å ha hørt og lest Solstad er om dette er noe mer enn humor. Hvis essayet bare er ment som et vittig stykke mediekritikk, er det en sak. Det kan til og med godt være på sin plass. Og mottagerne av Solstads tallrike sleivspark, meg selv inkludert, lever godt med utskjellingen hans.Det sentrale spørsmålet er om forfatteren virkelig mener alvor med sine konklusjoner? Kan det være mulig at en person som har gjort det til sitt levebrød å benytte seg av den frie ytring, virkelig stiller seg "helt likegyldig", som han selv uttrykker det, til denne viktige verdien?Og det er da også påfallende at en intellektuell som selv har tilhørt et politisk miljø, der man ikke er ukjent med å høste ubehageligheter på grunn av sine meninger eller ytringer, tilsynelatende har glemt sin egen nære historie.
Høyt under taket.
Det er selvfølgelig en hel del tankevekkende poenger i Solstads essay. Det mest interessante etter min mening er den maleriske beskrivelsen forfatteren gir av sitt eget private bibliotek. Der er det høyt under taket både bokstavelig og i overført betydning. Dag Solstad minner oss om at "selv i stater med nitid og årvåken sensur og forfølgelse, så har bøkene overlevd".Det kan Solstad bevise, for han har dem i biblioteket sitt, der all plass fra gulv til tak og dessuten vinduskarmer, bord og stoler er dekket av bøker. Men den problemstillingen han unnlater å reflektere over, er om forfatterne også har overlevd. Verkene har ganske riktig levd videre opp gjennom århundrene. Men hvilke problemer skapte undertrykkelsen av ytringsfriheten og det som fulgte i dens fotspor av trusler, vold, tortur, drap og henrettelser for dem som skrev noe som ikke behaget makten?
Raljerer med trusler.
I artikkelen raljerer Solstad over pressefolk som må leve med drapstrusler. Det får vi vel unne ham å gjøre.Men hva med hans egne kolleger? Hva med alle de forfatterne rundt omkring i verden som hver dag lever med vissheten om at de kan bli tatt av dage for noe de har skrevet? Ytringsfriheten er kanskje en "selvfølgelighet", som han selv kaller det, for Dag Solstad. Han skriver at han ikke kan se for seg "en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg". Den luksusen er det langt fra alle av Solstads yrkesbrødre under andre himmelstrøk som opplever. Hvordan står det til med solidariteten overfor disse hos den tidligere kommunisten?
Hva med Rushdie?
Og hva mener han for eksempel om Salman Rushdie? Hans bok Sataniske vers kommer til å leve videre som et historisk eksempel på et litterært sivilisasjonssammenstøt. Men Rushdie har de siste 20 år bare kunnet overleve ved hjelp av britisk politis nitide beskyttelse. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren av Sataniske vers, overlevde ikke. Han ble knivdrept i juli 1991 på grunn av sin befatning med Rushdies bok.
Nesten et drap.
Og hva er Solstads mening om norske forlegger av Sataniske vers, Aschehoug-sjef William Nygaard? I oktober 1993 var Norge bare millimetere fra å oppleve et ytringsfrihetsrelatert politisk drap i vårt eget tilsynelatende fredelige land.Eller hva med nederlandske Theo van Gogh? Han var også forfatter ved siden av sin virksomhet som filmregissør. Har slaktingen av van Gogh på åpen gate i Amsterdam i november 2004 gjort inntrykk på Solstad? Overlever forfatterne? Dag Solstad fikk dette spørsmålet under debatten mandag kveld. Men han svarte ikke.
Kommentarer