Menneskene vi ikke vil se

«Hvorfor skriver dere ikke om oss? Denne kvinnen har små barn, men hun kan ikke jobbe – så hvordan skal de leve? Det er en skam, dere gjør ingenting.» Det er juni og jeg befinner meg utenfor et flyktningetelt ved siden av Oslo domkirke der en gruppe ureturnerbare iranske flyktninger holder til. De fleste her har vært i Norge i mange år. De har hatt arbeidstillatelser og vanlige jobber, men etter det siste årets innstramninger, der skattekort bare deles ut til mennesker med oppholdstillatelse, er det blitt umulig for dem å jobbe hvitt og leve tilnærmet normale liv. Utenfor teltet er det en opphisset stemning, informasjonen om at det har dukket opp en journalist gjør at fortvilelsen og frustrasjonen velter ut: Hvorfor er det ingen som bryr seg? Jeg blir svar skyldig. Jeg tenker at det finnes mennesker det norske samfunnet ikke ønsker å se. Bare dager etter mitt besøk ble teltet fjernet av politiet.

Hverken kommunen eller domkirken ønsket å ha et flyktningetelt som viser frem den norske asylpolitikkens umenneskelige side midt i byen. Nylig gikk en gruppe ureturnerbare flyktninger på beina fra Oslo til Trondheim. Gjennom asylmarsjen forsøkte de å bli synlige for det norske samfunnet. Så langt har de ikke lykkes med å nå frem i riksmediene. Som et par tusen andre mennesker i Norge er de 25 marsjdeltagerne uten oppholdstillatelse i Norge, men av ulike grunner kan ikke norske myndigheter tvangssende dem til hjemlandet. I stedet lever de illegalt og rettighetsløst i Norge på ubestemt tid.

Ifølge norske myndigheter finnes det ingen «ureturnerbare» flyktninger. Men å tvangsreturnere mennesker er ikke så enkelt. Flere land tar ikke tilbake borgere som ikke reiser hjem frivillig. I høst skal Utlendingsdirektoratet etablere 16 såkalte retursentre over hele landet. Tanken er å motivere og legge til rette for frivillig retur. Hvorvidt dette lykkes, gjenstår å se. Av de mange papirløse jeg har vært i kontakt med siste årene, er det mange som aldri vil reise frivillig hjem, uansett. Flukten har medført for mange brente broer, og frykten for hva som venter i hjemlandet er for stor.

EUs returdirektiv gjør det nå mulig å internere papirløse utlendinger i inntil 18 måneder, og behovet for antallet plasser i asylfengsler og interneringssentre over hele Europa øker. Ifølge det britiske innenriksdepartementet ble det i Storbritannia internert nær 26000 utlendinger uten lovlig opphold i 2010. I flere europeiske land rapporteres det om branner og opptøyer inne i leirene. Flertallet av dem som tvangssendes ut av Norge sendes til andre EU-land der de har søkt asyl tidligere, der mange ender opp i disse leirene. Også i Norge bevilges det stadig mer penger til internering av utlendinger.

I revidert statsbudsjett for 2011 foreslo Regjeringen å bevilge 70 millioner kroner for å øke arbeidet med tvangsreturer, iberegnet flere fengslinger. I dag er det 60–70 plasser på Trandum, men det norske asylfengselet er i dag under oppgradering, og planen er å doble antallet plasser.

Utenfor teltet ved domkirken kjenner jeg avmakten ved å stå ansikt til ansikt med sinte og fortvilede mennesker som opplever at deres liv er fullstendig verdiløst for samfunnet rundt dem. Ingen mennesker er ulovlige, heter det. Men i Norge i dag behandles flere tusen mennesker som om det nettopp er det de er. De lever i skjul og på flukt og med en kontinuerlig redsel for hva som kan skje dem. De risikerer fengsling og internering uten å ha utført noen straffbar handling. Mange av dem tvangssendes fra det ene europeiske asylfengselet til det neste. De fleste av dem har bare forsøkt å skaffe seg et bedre liv.

Hvem av oss ville ikke ha forsøkt det samme om vi var i deres situasjon? Det minste vi kan gjøre er å se dem og anerkjenne at de faktisk lever her.