Mitt liv på en halvtime

Ikke for taushet. Psykiater Ann Færden etterlyser i Aftenposten 21. november en nyansert fremstilling av hva som skjer i psykiatrien, fremfor det motsatte, som bare "fremmer stigmatiserende holdninger om at hjelp ikke finnes. Jeg har aldri vært for taushet", skriver hun.Ikke jeg heller. Her er nyansene.

Prat, papir og piller.

I 2000 gikk jeg til min første psykiatertime. I dag - syv år, to-tre regimer med anti-depressiva, to fastleger og psykologer samt en håndfull psykiatere senere - har man gitt meg opp. "Ingenting virker jo på deg", utbrøt fastlegen irritert og utålmodig en dag."Ingenting" i norsk psykiatri betyr psykiatrisk undersøkelse, lykkepiller, og psykolog. Prat, papir og piller.

Har gitt meg opp.

Det er ikke bare psykiatrien som har gitt meg opp. På disse syv årene har jeg klart å isolere meg selv så godt at også familie og venner sakte, men sikkert er blitt fullstendig fremmedgjort. Etter å ha gitt psykiateren min livshistorie på en halvtime, ble diagnosen dystymi (mild kronisk depresjon) og botemiddelet Seroxat, et familiemedlem i den "første generasjon" anti-depressiva. Under vår andre "konsultasjon" fortalte psykiateren at han var overført til et annet distrikt. Han skulle sørge for å få videreført meg til en annen psykiater, eventuelt til et annet distriktspsykiatrisk senter.Tiden gikk, jeg hørte ingenting.

Sluttet med pillene.

I fortvilelse og avmakt sluttet jeg ganske enkelt med pillene da de tok slutt. Den lille tiden jeg følte en virkning av dem, var jeg like deprimert og fortvilet, men det gjorde ikke så "vondt". I det store og det hele var det ikke så mye som gjorde noe som helst lenger. Jeg ble apatisk, mer likegyldig og gikk inn i den suverent mest destruktive og uproduktive perioden av mitt liv. I 2002 begynte jeg i terapi og på et nytt regime anti-depressiva. Vektøkningen som hadde startet i 2000 skjøt nå fart, og jeg gikk opp 10 kilo på under to år, samtidig hadde jeg rundet 40. Jeg gikk så å si med permanente hudutslett i ansiktet. Jeg har drevet konkurranseidrett hele mitt liv og har aldri vært overvektig eller fet. Det ble jeg nå.

Dreper ikke.

En natt svelget jeg hele det glasset med sovepiller jeg hadde fått av legen. Men dagens designersovepiller dreper ikke. Det skal de ha. Jeg våknet på sykehus der jeg ble liggende i én - 1 - dag til "observasjon".På morgenrunden hadde legen med seg et kobbel legestudenter. Jeg og mitt lik lå der i ørska med skammen vår, mens legen og vilt fremmede mennesker - hva om de hadde vært godt kjente? - skulle vite hvordan den mislykkede selvmordskandidaten og vi følte oss i dag. Vanligvis må man skrike høyt for å bli hørt, men selv ikke selvmordsøret hører psykiatrien på. Dagen etter var jeg ute av sykehuset igjen, uten noen form for oppfølging, vern eller plan.

Sitt-ned-show.

Etter det desperate sovepillestuntet og halvannet år med mislykket samtaleterapi, var det tilbake til psykiatrien. Etter en ny halvtimes livshistorie og fire møter med en gjespende psykiater med klokkefiksering, sluttet han også, og jeg ble overført til et annet distriktspsykiatrisk senter.Der ga jeg en ønskereprise av mitt sitt-ned-show, "Mitt liv på en halvtime", for en tysk dame med et svært gebrokkent norsk.Før vårt andre møte ringte jeg og sa at jeg var syk og ba om en ny time. Jeg fikk aldri noen ny time. Kanskje hun trodde jeg ringte og sa, "jeg er ikke syk, jeg vil ikke ha noen ny time"?

Time ble minutt.

I begynnelsen av 2004 gikk jeg til en ny lege, som satte meg på et nytt pilleregime. Med piller som løsning triller pasientene med enorm omløpshastighet gjennom en fastleges hverdag.Hver gang jeg kom inn til min, ble han sittende med ryggen til mens han flyttet papirer. Han snakket fort og effektivt.Det som en gang var en lege-
time, er blitt et legeminutt.Det finnes fastleger i Oslo med opptil 2500 pasienter og 3,5 millioner i årslønn. Her er tid penger. Piller triller langt fortere enn en lengre prat, langt fortere enn et søknadsskjemavelde for å få folk på et seriøst og dypgående behandlingsopplegg.

Frivillig innlagt.

Våren 2005 hadde jeg et sammenbrudd og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus etter eget samtykke, altså ikke tvangsinnlagt. Men tvang kommer i de uvirkeligste forkledninger. Jeg ble plassert i korridoren rett utenfor oppholdsrommet, der innsatte og ansatte satt og glante på TV døgnet rundt. TV-en sto så høyt på at jeg ikke fikk sove. En dame lå og skrek på fanden og hans oldemor i et rom rett borti gangen.Mot alle odds klarte jeg å krangle til meg en celle innredet som et rom, uten løse gjenstander og med gitter for vinduet. Psykiatrien tror fortsatt på at behandlingsmiljøet på deres institusjoner bør være enda mer depressivt enn de som behandles der.

Følge ved "lufting".

Skjønt, "behandlet". Her ble jeg oppbevart 24 timer i døgnet i fire dager med følge ved "lufting", som i et fengsel. Det eneste fritidstilbudet var TV og et besøk i svømmebassenget en gang om dagen. Mobilen ble tatt fra meg.24 timer i døgnet til enda mer bunnløs grubling og destruktivt tankespinn enn jeg hadde tid til i den verden jeg hadde flyktet fra. Med besøksforbud.

Komme meg vekk.

På den fjerde dagen fikk jeg et møte med psykiateren. Jeg klarte å overbevise henne om at det beste for meg var å komme meg vekk derfra. Etter å ha gått gjennom et spørreskjema, gikk hun med på det.Den fjerde natten ble jeg vekket i tretiden. Jeg måtte rydde rommet mitt. En akuttpasient var på vei.Resten av natten lå jeg på en madrass på gulvet i røykerommet og stirret i taket. Jeg ba om en sovepille. Men fikk tydeligvis en placebo. De ville ha meg tidligst mulig ut samme morgen.

Naiv og desperat.

Forskjellen på i dag og for syv år siden er at jeg den gang var så naiv og desperat at jeg trodde noen kunne hjelpe meg.Det gjør jeg ikke nå. Jeg droppet deres piller, så de droppet meg. Psykiatrien er ikke ulik resten av samfunnet, den vil ha lydige og underdanige ofre, som skal fylle sin rolle med selvbebreidelse, anger og ydmykhet. Og endelig - tilpasning.Denne lettvinte og kyniske overflatebehandlingen som har vært mitt syv år lange møte med dagens norske psykiatri, vil sitte i meg resten av livet - og har fått meg på enda galere kurs. Jeg snubler meg som før gjennom dagene. Men nå uten å ane hvor jeg skal falle.