Aftenposten bringer forsidebilde av en privat Yssen som får blomster levert på døren, avisenes kommentatorer følger opp med refleksjoner rundt mobbing og trakassering, skjeletter hentes frem fra skap, og gamle rykter blir oppgradert til bevis. Jeg kjenner meg tiltagende ille berørt: som kvinne, offentlig ansatt med stort ansvar og faglig premissleverandør i en birolle (fastlege).Det er noe intenst ubehagelig i Yssens fremstilling av seg selv som offer. Hun har i sin karrière beveget seg på toppene. Hun har et mektig nettverk og tilgang til virkemidler vanlige norske arbeidstagere ikke engang har kompetanse til å drømme om. Likevel ser hun altså ingen annen utvei når det skjærer seg på jobben enn å utebli, la seg sykmelde (og skyve fastlegen foran seg, jf. oppsigelsesbrevet) og gjøre seg utilgjengelig for arbeidsgiver (fortsatt etter råd fra fastlegen?). Deretter setter hun i gang et åpenbart velregissert mediekjør med et eksplisitt mål: Å skade LOs leder.Yssens forestilling er skreddersydd for medienes offerjournalistikk, Valla en ditto ønskeskurk der hun tramper rundt og knuser glass. Det er interessant, men påfallende lite påaktet, at det hersker enighet om at Yssen ikke gjorde noen god jobb som LOs internasjonale sekretær. Arbeidsgiver arbeidet aktivt for å finne alternativer i tråd med Yssens ønsker. Få mobbeofre jeg har vært i kontakt med kan vise til en tilsvarende prosess. Hvem kan si at Yssens fortelling er mer "sann" enn Vallas? Hvem er tjent med at den holdes frem som eksempel på mobbing og trakassering snarere enn en konflikt i ledelsen av landets mektigste organisasjon? Ingunn Yssen beveger seg på et nivå i arbeidslivet der det gir liten mening å påberope seg rollen som mobbeoffer. Med hennes utgangspunkt er det grunn til å tro at hun kunne ha bidratt konstruktivt for å bedre LOs dårlige arbeidsmiljø - hvis det var hennes agenda. Hun markedsfører selv sin styrke, politiske teft og evne til å kommunisere. Desto mer provoserende at hun av taktiske grunner opptrer på en måte som innfrir alle fordommer mot kvinner i sin alminnelighet og kvinnelige ledere i særdeleshet.
Kommentarer