Kontanter.

Det snakkes alltid mye om penger. Mer enn noensinne i disse dager. Leder for Skattekrimenheten i Skatt Øst, Jan-Egil Kristiansen, uttalte seg denne uken om nettopp det i Aftenposten. De fleste mennesker er interessert i penger, eller snarere det man kan få kjøpt for dem, hvilket jo er helt naturlig. Selv har jeg fått tilbake på skatten.

Noen blir fiksert på pengene i seg selv, altså myntene og sedlene, som om de ikke evner å se at mynten og seddelen bare er symboler på noe annet. Jeg tror at de som driver med derivat og subprimelån, tilhører den skaren. En gang i tiden da mynten ble oppfunnet, fylte den en fantastisk funksjon. En upraktisk og umulig byttehandel kunne erstattes med penger. Men trenger vi fortsatt kontanter?

Sønnen min hadde innbrudd i leiligheten sin for tre uker siden. Han overrasket tyvene og avbrøt dem midt i arbeidet. De rømte over balkongen, samme vei som de hadde kommet. De fikk ikke med seg noe av verdi, bortsett fra at de berøvet min sønn for følelsen av at hans hjem var hans borg. Det var det ikke lenger.

Her om dagen fikk han besøk igjen, antagelig av de samme tyvene som ville fullføre det de hadde påbegynt. Det er forståelig. Man vil ikke etterlate seg halvgjort arbeid. Denne gangen fikk de holde på i fred og fikk med seg alt det de rettmessig skulle fått med seg første gangen, om ikke sønnen min hadde avbrutt dem på en så ufølsom og uforskammet måte. De tok TV-en og datamaskinen hans, klær og annet som er lett omsettelig.

Kontantløst samfunn.

Vi vet ikke hva de unge mennene, det er min faste og fordomsfulle overbevisning at det dreide seg om sådanne, skulle med pengene. Men vi kan være sikre på at ingen langere i lengden ville tatt imot TV-apparater og datamaskiner i bytte mot narkotika, om det ikke lot seg gjøre å omsette tyvegodset i penger, klingende mynt og sedler. I et kontantløst samfunn ville han ganske enkelt ikke være interessert i hva de unge tyvene kom drassende med. Han ville overhodet ikke befunnet seg i sin spesielle bransje.

Det som foregår innen den svarte økonomien, forutsetter kontanter. Heleren kan ikke drive med byttehandel. Kokainprodusenten i Colombia har formodentlig ikke bruk for min sønns Boss-bukser. Han har sikkert nok bukser og ville ikke drømme om å arbeide i fjorten dager for å kunne kjøpe seg et par. Han vil ha kontanter.

Positiv effekt.

Men tenk om det ikke fantes kontanter. Narkotikaen går gjennom mange mellomledd før den når langeren i Oslo, og i alle ledd kreves det kontanter. Tenk om det ikke fantes noen.

Tenk om kredittkort og andre betalingsmåter overtok myntens rolle. Visst ville det ofte kunne innebære ulemper, man ville være tvunget til å betale Aftenposten med kort. Men vi som ikke har noe å skjule, ville vel overleve det. Den positive effekten ville jo være enorm.

Når jeg befinner meg i Sverige eller et annet vestlig land, har jeg forsøkt å forestille meg en situasjon der jeg overhodet ikke ville klart meg uten kontanter. Men jeg kommer ikke på noen slik situasjon. Faktisk ikke. I takt med at samfunnet blir mer og mer innrettet mot handel med elektroniske penger blir det også mer bekvemt for oss med kort og internettbank.

Dette diskuteres nå og da, men aldri på et utfyllende plan, mener jeg. Derfor er det så forfriskende at Jan-Egil Kristiansen nå tar opp spørsmålet på en seriøs måte. Det han sier er fornuftig og sikkert gjennomførbart. Det har han naturligvis nøye overveiet på forhånd.

Med tanke på de enestående potensielle gevinstene er dette virkelig verdt en skikkelig debatt. Hvem vil stille seg opp for å forsvare kontantene? Hvilke legitime grunner, utenom de bekvemmelighetsrelaterte, finnes for å beholde dem? Stå på, Jan-Egil!

Oversatt av Unni Wenche Grønvold