Dømmekraft.Aftenposten skriver på lederplass 11. mai: "Dagens lovverk gir anledning til å gjøre bruk av organer uten samtykke, men det praktiseres ikke. Den medisinsk-etiske praksis er her strengere enn loven. Det er sunn dømmekraft. Å donere et organ er selvsagt ikke en plikt for noen".Det er slett ikke selvsagt. Tvert imot kan det hevdes å være en almenmenneskelig plikt vi har overfor hverandre. Det synes ganske så klart at vi har en moralsk plikt til å redde en person fra drukningsdøden, så lenge vi kan gjøre dette uten å sette eget liv i fare. Et menneske som har valgt å gi sine livreddende organer til andre når han eller hun dør, har intet å tape. Organdonasjon kan derfor begrunnes pliktetisk.Men det lar seg også begrunne fra en rent egoistisk synsvinkel. Hvem som helst kan når som helst havne i en situasjon hvor han eller hun trenger et livreddende organ. Derfor gjør vi alle klokt i å ønske at flest mulig er villige til å donere.Leif Magne Vollan skriver 12. mai: "Innhøsting av organer bryter med basisformuleringer i legeetikken om at man ikke skal gjøre skade på pasienten, og at behandling skal skje av hensyn til pasienten". Dette er en fortolkning vi vil bestride. Prinsippet om ikke å skade har to viktige kvalifikasjoner: Legen må ikke skade pasienten mot dennes vilje, og skaden må ikke være unødvendig. Eksempel: Radikal hjertekirurgi innebærer inngrep som skader pasienten i betydelig grad (bl.a. oversaging av brystbenet). Men den påførte skaden er med pasientens samtykke, og operasjonen er medisinsk nødvendig. Selv om man godtar postulatet om at uttak av organer er å skade den avdøde - noe som er en tvilsom påstand - så er dette, når vedkommende har gitt tillatelse, i tråd med respekt for pasientens selvbestemmelse (autonomi): Han har selv valgt å bli "skadet" på denne måten. Dette skjer nettopp av hensyn til pasienten: Man respekterer hans siste vilje om å donere.
Dødes vilje.
Vollan synes å mene at uttak av organer utelukkende er motivert ut fra hensynet til andre trengende pasienter. Dette trenger overhodet ikke å være tilfellet. Tvert imot er det motivert ut ifra ønsket om ikke å krenke den avdøde som et fritt og selvstendig tenkende individ, som selv ønsker organdonasjon hvis all behandling er nytteløs. At vedkommende nå er død, er ikke en relevant innvending. Også døde kan ha en vilje. Hvis vi bestrider det, må ethvert testament betraktes som ugyldig.
Kommentarer