Musikken fornyes stadig

SKIVEBOM. Med sitt naturhorn utbasunerer NRK-journalist Halfdan Bleken 22. oktober sitt ultimatum for den klassiske musikken: Enten forny deres tolkninger radikalt (uten respekt for komponistens intensjoner), eller bli virkelig historisk bevisste! Dette er skivebom.

Smitter over.

Tradisjonelle symfoniorkestre skal dekke et bredt spekter av musikkhistorien, og kan nødvendigvis ikke spesialisere seg i like stor grad som Ensemble Intercontemporain eller Orchestra of The Age of Enlightenment. Det arbeidet slike spesialiserte institusjoner gjør er derfor svært viktig, og har i lang tid smittet over på de bredere orienterte orkestrene. En Mozart-symfoni spilt av Oslo Filharmoniske Orkester i dag er noe annet enn på 80-tallet. Den bevisstgjøringen Bleken etterlyser er forlengst begynt, og tidligmusikk-bevegelsen har lenge vært anerkjent som uunnværlig på den klassiske musikkens arena.Leif Ove Andsnes makter å bergta et stort, internasjonalt publikum med sine Haydn-tolkninger, ikke fordi han spiller på et moderne Steinway, men pga. hans forståelse for musikkens iboende menneskelige drama, og en sjelden begavelse for klang. Hans fortolkninger bygger på en dyp innsikt i, og bevissthet om partituret. Det samme kan sies om f.eks. gambisten Jordi Savall, eller dirigenten og modernisten Pierre Boulez. Visst finnes det kopister som ikke makter å bringe noe nytt eller personlig til sine tolkninger, men de finnes over alt, også i tidligmusikkbevegelsen. Hvis publikum svikter, er vel ikke det et spørsmål om det spilles på tarmstrenger eller elektronikk?For å trekke publikum er musikere avhengige av en aktiv hjelp fra mediene. I et VG-utklipp jeg har fra 1983 gis det, som en veiledning til NRKs nedlagte TV-program "Kontrapunkt", en dobbeltsidig, tettskrevet beskrivelse av den klassiske musikkens historie, de viktigste komponistene og deres mest sentrale verk. At dette virker utenkelig i dag er symptomatisk for hvor dramatisk medienes landskap har endret seg. Også Aftenposten har de senere årene eksperimentert med å nedprioritere den klassiske musikken, noe som har etterlatt ett stort savn hos mange lesere, og gjort det vanskeligere for konsertarrangører å trekke publikum.Klassiske musikere kan, i samarbeid med mediene, bli flinkere til å få frem hvorfor denne musikken er verdifull og nødvendig. De fleste musikere kan vel enes om at den klassiske musikken har potensial til å engasjere stadig nye generasjoner, fordi den er en uuttømmelig kilde til skjønnhet, undring og menneskelig gjenkjennelse. Dersom dette ikke når frem ligger svikten i formidlingen, ikke i selve musikken. Jeg tror heller ikke det skyldes, slik Bleken hevder, en ugyldig fortolkningstilnærmelse.

Samarbeid komponist/utøver.

Bleken har rett i at fornyelse må til, den klassiske musikkens tradisjon er basert på kontinuerlig fornyelse. Men min erfaring er at det er stor oppmerksomhet på dette blant dagens utøvere, og jeg vil flytte noe av oppmerksomheten bort fra en debatt om tolkning til en kanskje enda viktigere, fornyende egenskap ved vår tradisjon, nemlig det levende samarbeidet mellom komponist og utøver. Dette er et ansvar som jeg mener at norske musikere er seg bevisst, noe som kommer til uttrykk gjennom de mange ensemblene i Norge som satser på utvikling og formidling av ny musikk, som Cikada, Bodø Sinfonietta, MiN-ensemblet, BIT20, Oslo Sinfonietta, Ensemble Ernst, Ning, Asamisimasa, Poing og Affinis, og institusjoner som Ultimafestivalen. Er det virkelig sant at det står så dårlig til med den klassiske musikken? Hele landet blomstrer av festivaler som trekker fulle hus! Grunnen til at disse lykkes er at de treffer en nerve som appellerer til publikum, og at de er lette å markedsføre. De blander ny og gammel musikk med en intim formidling som vektlegger innhold. Jeg vil derfor stille et spørsmål ved selve utgangspunktet for denne debatten.Den vestlige kunstmusikken har alltid måttet tilpasse seg samfunnets skiftende former. Det gjør den også i dag.