Musikkens mausoleum

VANSKELIG SITUASJON. Sist søndag sparket debattredaktøren i Aftenposten, Knut Olav Åmås, i gang en debatt om den klassiske musikkens vanskelige situasjon under overskriften "Fortidmusikk uten fremtid?" Åmås' beskrivelse av tingenes tilstand blir selvsagt også denne gangen offisielt forsøkt hysjet ned i det klassiske miljøet selv, noe vi allerede har sett et par motinnlegg som eksempler på.

Enig - i kulissene.

Offisielt, altså. På bakrommet, i garderobene og over ølglassene vil de fleste måtte si seg enig i Åmås' utlegning av synkende interesse og aldrende publikum. Og selvfølgelig har Åmås også rett når han hevder at forutsigelighet og konvensjon er blitt en farlig tvangstrøye for den klassiske musikken, som i dag forvaltes av tunge institusjoner som i høy grad er blitt museer over seg selv, og ikke over gjenstandene de utstiller. Det er alvorlig når dagens klassiske utøvere fremfører musikk mer eller mindre slik de har gjort det de siste 70-80 årene. Knut Olav Åmås nevner pianisten Leif Ove Andsnes som en døråpner for klassisk musikk. I den grad det er tilfellet, er det på tross av Andsnes' plassering i den mest konvensjonelle og konservative skolen innenfor den klassiske musikken. En skole som er museal i ordets virkelige betydning, og der Andsnes står side om side med de aller fleste andre kjente klassiske musikere. Mye tyder på at det disse musikerne står for nå, er i ferd med å bli svært farlig for den klassiske musikken, idet den fører til fossilisert fremførelse med små muligheter for fornyelse.

To veier å gå.

Slik jeg ser det, er det nå bare to veier å gå for den klassiske musikken for å stanse den tilstivningen det her er snakk om: Enten virkelig radikal nyfortolkning hvor musikken bare tjener som råstoff for et nytt kunstverk på egne premisser. Og da snakker vi om nyfortolkning der det ikke er noe som skal hete respekt for partituret eller komponistens intensjoner.Den andre veien å gå er fremføring av musikken som virkelig historisk verk. Det vil si i tråd med den til enhver tid mest oppdaterte musikkhistoriske kunnskap. En kunnskap som jo i seg selv er under kontinuerlig utvikling og forandring, og som derfor kan sikre fornyelse av fortolkningskunsten over tid. Å spille musikken til f.eks. Beethoven, Brahms og Mozart med en stil og instrumenter anno ca. 1920, slik det gjøres av de statlige institusjonsorkestrene i dag er en farlig dødslinje. Slik blir musikken hverken moderne eller historisk, den blir isteden hengende i løse luften.

Museer for historisk musikk.

Hvis vi nå tar fatt i den første av disse mulige strategiene, altså den historiske, som vil være den letteste å gripe fatt i ettersom de statlige tunge musikkinstitusjonene først og fremst er museer for historisk musikk: En museumsmann sa i en debatt tidligere i år: "Det er umulig å ha nye og friske utstillinger av våre gjenstander hvis vi ikke driver kontinuerlig forskning på dem".Dette er en erkjennelse som er helt fraværende hos våre klassiske musikkinstitusjoner, som i høyden holder seg med en skribent av summariske programtekster. Hva kunne ikke et orkester ha utrettet hvis det hadde ansatt en håndfull forskere til å forske på og overføre nyervervet kunnskap om musikken til sine fremførelser? Og det behøver ikke å stoppe med ny oppgradert kunnskap om instrumentarium og oppføringspraksis. Også foredrag, utstillinger, lysbilder og film for publikum kan være en frukt av en slik nyorganisering av noen av statens dyreste kulturinstitusjoner.Og hvordan ville det videre være hvis man koblet på andre museer enn orkestrene? For eksempel nettopp det nye historiske museet som nå skal bygges i Oslo sentrum: Der kunne publikum få vite om livet i Norge på f.eks. Beethovens tid, at klaveret hans var bygget av norsk fjellbjørk (hvis det da var det), og Nasjonalgalleriet kunne samtidig ha stilt ut verker fra begynnelsen av 1800-tallet for å vise hva slags kunstneriske idealer Beethovens musikk springer ut av.Mulighetene er mange. Det er viljen og forståelsen av hva et kunstverk og en utstilling er, og kan være, som ikke er til stede, hvis man hevder at dette ikke lar seg realisere.