---

Nettprat:

Har Lars Svendsen rett? Møt ham til nettprat i dag klokken 12.

---

Politisk problem. De mest brukte fattigdomsdefinisjonene er lite hensiktsmessige, og det er grunn til å tro at det globale fattigdomsproblemet er vesentlig større og at det norske er adskillig mindre enn hva som vanligvis hevdes.

I 1979 uttalte Odvar Nordli at man for første gang i Norges historie kunne si at fattigdom og sosial nød var utryddet. I 2000 rettet han derimot oppmerksomheten mot situasjonen for fattige barn i Norge, og i 2007 uttalte han i en fjernsynsdokumentar at det var en skam at regjeringen Stoltenberg II gjorde så lite for å bekjempe fattigdomsproblemet.

Ikke noe problem.

Nordlis uttalelser er antagelig ganske representative for både politikere og befolkningen for øvrig: På slutten av 1970-tallet trodde de fleste at det i det store og hele ikke fantes noe vesentlig fattigdomsproblem i Norge, mens oppfatningen tre tiår senere er den stikk motsatte.

Hva har skjedd på disse tre tiårene? Man kan neppe hevde at det har funnet sted en dramatisk forverring av situasjonen for de dårligst stilte i det norske samfunnet. Tvert imot tilsier de omfattende norske levekårsundersøkelsene i disse årene at praktisk talt alle – også de dårligst stilte – har fått en betydelig bedre materiell levestandard i perioden.

Det som har endret seg, er snarere forståelsen av hva fattigdom innebærer. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som «fattigslige», blir nå betraktet nettopp som det. Det har ført til en markant opptrapping av den politiske diskursen, hvor ulike regjeringer synes å ha konkurrert med hverandre i å vise hvem som tar problematikken mest alvorlig.

Opptrapping av debatten.

Tiltredelseserklæringene til de fire siste regjeringene er eksempler på en slik opptrapping. I tiltredelseserklæringen til regjeringen Bondevik I var ikke problematikken nevnt med annet enn at man skulle arbeide for «en mer rettferdig fordeling mellom fattig og rik i verdenssamfunnet». I tiltredelseserklæringen til regjeringen Stoltenberg I var fattigdom bare trukket frem i forbindelse med bistand, og ikke som et problem i Norge.

(Dette var en smule overraskende siden Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i 2000 hadde uttalt – i forlengelsen av Nordlis utspill om de fattige barna – at arbeiderbevegelsen hadde brukt det 20. århundre «til å avskaffe den åpne fattigdommen», og at man nå måtte «gå sammen om å avskaffe den skjulte».)

Regjeringen Bondevik II sa at den skulle «bekjempe fattigdomsproblemene i Norge», mens regjeringen Stoltenberg II gikk lenger i sin tiltredelseserklæring: «Det skal ikke være fattigdom i verdens rikeste land. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for å avskaffe fattigdom i Norge.»

Spørsmålet er akkurat hva det er Regjeringen har lovet å avskaffe. Kort sagt: Hva er fattigdom?

---

Nettprat:

Har Lars Svendsen rett? Møt ham til nettprat i dag klokken 12.

---

Å definere «fattigdom».

En common sense-definisjon av fattigdom er: En fattig person er en som ikke har det vedkommende behøver. Dette svaret er ikke nødvendigvis så oppklarende, da menneskelige behov er en foranderlig størrelse. På dette punktet er teoretikere som Adam Smith og Karl Marx enige. Hva en person behøver, kan ikke angis én gang for alle ut fra for eksempel biologiske forutsetninger.

Menneskelivet har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et samfunnsvesen, og ved å være et samfunnsvesen blir behovene justert i tråd med sosiale standarder som overskrider de biologiske. La oss derfor ha in mente at når vi hevder at en person har eller mangler noe vedkommende «behøver», så er det underforstått at behovene til dels vil være bestemt av sosial kontekst.

Den intuitive definisjonen.

Vi bør likevel fastholde den intuitive definisjonen av en fattig som en person som ikke har det vedkommende behøver, da det må sies å være denne forståelsen vi forsøker å fange inn med mer spesifikke kriterier. Det vil også si at kriteriene ikke er hensiktsmessige hvis de avviker for sterkt fra hva som ut fra en rimelig vurdering kan sies å være en persons behov, der også en persons sosiale omgivelser et tatt i betraktning.

Det er to hovedinnfallsvinkler til måling av fattigdom, der den ene tar utgangspunkt i et absolutt fattigdomsbegrep og den andre i et relativt. Man kan tilfredsstille det ene fattigdoms- begrepet uten å tilfredsstille det andre.

Det er vanlig å bruke et absolutt fattigdomsbegrep når man diskuterer den globale fattigdommen, mens man legger til grunn et relativt fattigdomsbegrep når man diskuterer den nasjonale.

Det absolutte begrepet.

Man vil her sette et absolutt mål for fattigdom. Den gjeldende globale standarden for ekstrem fattigdom er antall mennesker som lever i husholdninger der gjennomsnittlig daglig forbruk er under ekvivalenten til en amerikansk dollar (USD) i 1985. Denne grensen ble senere justert til 1,08 USD i 1993. Summen er senere justert for inflasjon, samt at den konverteres til lokal valuta og kjøpekraft.

Verdensbanken offentliggjør jevnlig tall om antall fattige på kloden. Disse tallene bør ikke uten videre tas for god fisk – til det er usikkerheten ved dem for stor – men de er antagelig de mest pålitelige tallene vi har, så det er dem jeg vil basere meg på.

1 eller 2 USD.

Det er bred enighet om at enhver som ligger under fattigdomskriteriet på en USD, er fattig. Det er ikke så rart, i og med at dette kriteriet er basert på de aller fattigste landene. En grense på to USD har også vært en del i bruk, og dette er den høyeste grensen som offisielt er lagt til grunn for globale fattigdomsestimater. Ved grensen på en USD om dagen fantes det i 2001 1,1 milliarder fattige mennesker på kloden.

Hvis grensen settes til to USD, øker dette tallet til 2,7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Den høyeste grensen jeg har sett foreslått, er ti USD, og ut fra den vil godt over 80 prosent – ifølge enkelte estimater nærmere 90 prosent – av klodens befolkning betraktes som fattige. En så høy grense vil imidlertid ikke tas alvorlig av særlig mange.

En øvre grense?

Det finnes neppe noen som vil betvile at mennesker som bare kan forbruke under en USD dagen er fattige, og de fleste vil antagelig også medgi at mennesker som faller under grensen på to USD er fattige, men betyr det at alle som ligger over to USD ikke er fattige? Formulert på en annen måte: Er det mulig å formulere en øvre grense for fattigdom, der mennesker som lever over denne grensen definitivt ikke er fattige?

Det er det neppe, men det synes klart at dagens grenser på en eller to USD er for lave, i den forstand at det finnes et svært stort antall mennesker som ikke har det de behøver, men som har en inntekt som overskrider disse grensene. Disse absolutte kriteriene fanger altså inn altfor få mennesker. De vil derfor også skape et inntrykk av det globale fattigdomsbildet som mindre alvorlig enn det i realiteten er.

Det relative begrepet.

Der det absolutte fattigdomsbegrepet setter en gitt sum eller noe tilsvarende som standard, setter det relative fattigdomsbegrepet vanligvis grensen for fattigdom ved at et individ har en inntekt som ligger under en gitt prosentandel av landets medianinntekt. Medianinntekten er det beløpet som deler en gruppe i to like store deler når inntekten sorteres økende eller fallende, dvs. at det vil være like mange over som under grensen.

De vanligste kriteriene på fattigdom er henholdsvis 50 prosent (OECD-skala) og 60 prosent (EU-skala) av medianinntekten. Disse prosentene er temmelig vilkårlige. Hvorfor 50 eller 60 prosent? Hvorfor ikke 40 eller 70 prosent? Eller 30 prosent? Eller 80 prosent? Det faktum at en person har en så og så stor del av medianinntekten til sin disposisjon sier oss i grunnen relativt lite om personens livssituasjon.

---

Nettprat:

Har Lars Svendsen rett? Møt ham til nettprat i dag klokken 12.

---

Får dårligere kår.

Et problem med et relativt fattigdomsbegrep er at du vil kunne redusere fattigdommen ved å redusere velstanden til de bedre stilte, men uten at de dårligst stilte får noen som helst bedring av sine levekår. Du kan i prinsippet gi de dårligst stilte dårligere kår enn tidligere, og likevel redusere den relative mengden fattige.

Hvis alle i en nasjon får en reduksjon i sin inntekt, men reduksjonen øker prosentvis med inntektsnivået, vil de dårligst stilte få prosentvis mindre reduksjon enn de øvrige, og følgelig vil antall fattige kunne reduseres. Det er mer enn en smule i strid med intuisjonen at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom.

Minst fattigdom i Europa.

I Stortingsmelding nr. 6 (2002–2003) Tiltaksplan mot fattigdom ble grensen for lavinntekt satt til 50 prosent av medianinntekten, altså OECD-skalaen. Hvis vi bruker denne skalaen var seks prosent av Norges befolkning fattige i 2005. EU-skalaen på 60 prosent av medianinntekten ville derimot gi elleve prosent fattige. Norge er blant landene med minst fattigdom i Europa.

De eneste landene med en lavere andel fattige i henhold til EU-skalaen er Sverige (ni prosent), Bulgaria (ti prosent), Island (ti prosent) og Tsjekkia (ti prosent). Dette viser også at sammenligninger på tvers av landegrenser med utgangspunkt i medianinntekten i det enkelte land er problematiske, da det neppe er så mange som i fullt alvor vil hevde at Norge har et større fattigdomsproblem enn Tsjekkia og Bulgaria.

De fleste har PC.

I henhold til tall for 2004, hvor EU-skalaen er lagt til grunn, disponerer 52 prosent av de fattige i Norge en PC, mens 76 prosent av befolkningen gjør det. 42 prosent av de fattige disponerer en privatbil, mens 85 prosent av befolkningen gjør det. 19 prosent av de fattige bor på ett rom eller i en leilighet med mer enn én person pr. rom, mens dette gjelder syv prosent av befolkningen. 21 prosent av de fattige har ikke råd til en ukes ferie utenfor hjemmet, mens åtte prosent av befolkningen ikke har det.

Ti prosent har ikke råd til å spise fisk eller kjøtt annenhver dag, mens tre prosent av befolkningen ikke kan det. Fem prosent av de fattige har ikke råd til å holde boligen varm, mens det samme gjelder to prosent av befolkningen. 12 prosent av de fattige oppfatter boutgiftene som tyngende, mens 11 prosent av befolkningen gjør det samme.

Avviker lite.

En konklusjon vi kan trekke av dette, er at det store flertallet av dem som i Norge tilfredsstiller EU-kriteriet for fattigdom, i forholdsvis liten utstrekning avviker fra en «gjennomsnittsnordmann» når man ser på indikatorene for den materielle situasjonen i husholdningene.

Det store flertallet av de «EU-fattige» i Norge synes å ha det de «behøver». Det finnes imidlertid et mindretall blant de «EU-fattige» som har vesentlig færre materielle goder enn «gjennomsnittsnordmannen». Det kan tilsi at EU-kriteriet fungerer dårlig for å avgrense hvem som er fattige i Norge.

For stor gruppe.

Hva om vi legger det strengere OECD-kriteriet til grunn? Det vil neppe overraske noen at de som tilfredsstiller fattigdomsdefinisjonen i Norge i snitt har dårligere bostandard, færre forbruksartikler og større økonomiske problemer enn den øvrige befolkningen. Det mest overraskende er heller hvor liten del av gruppen som har disse problemene.

To tredjedeler av gruppen oppgir at de ikke opplever sin økonomi som problematisk, og bare to prosent har det som defineres som «dårlig bostandard». I henhold til det intuitive kriteriet om ikke å ha det man «behøver», er det nærliggende å hevde at en person som ikke opplever sin økonomi som problematisk, ikke er fattig. Til og med det strengere OECD-kriteriet synes altså å fange inn en for stor gruppe.

Avskaffe ulikhet.

Det relative fattigdomsbegrepet er i høyere grad et mål på ulikhet generelt enn på fattigdom spesielt. Slik sett kan man si at en ambisjon om å avskaffe fattigdom – definert relativt – i realiteten er en ambisjon om å avskaffe økonomisk ulikhet.

En bred ambisjon om å avskaffe fattigdom i Norge i henhold til OECD- eller EU-skalaen vil være mer av en relativt bred innsats for å utjevne forskjeller i den nederste delen av inntektsskalaen enn et målrettet tiltak for å hjelpe dem som ikke har det de behøver, det vil si de reelt fattige.

En slik omfattende inntektsutjevning kan man selvfølgelig diskutere, men det er urimelig å omtale et slikt tiltak primært som «fattigdomsbekjempelse», da et stort flertall av dem som omfattes av tiltaket neppe med rette kan sies å være fattige.

Hensiktsmessige begreper?

Et av de viktigste formålene med å gi en definisjon av et begrep som «fattigdom», er å kunne foreta en hensiktsmessig avgrensning av fenomenet som diskuteres – ikke minst for på et slikt grunnlag å kunne føre en målrettet politikk. Herken de absolutte eller relative fattigdomsdefinisjonene som er mest brukt, er særlig hensiktsmessige, og de gir oss antagelig svært villedende fattigdomstall.

Det er nærliggende å konkludere med at det i realiteten finnes et mindre fattigdomsproblem i Norge og et større globalt fattigdomsproblem enn hva det er vanlig å hevde.

---

Nettprat:

Har Lars Svendsen rett? Møt ham til nettprat i dag klokken 12.

---

En lengre versjon av denne teksten, som også har referanser til kilder som er benyttet, kan lastes ned fra Civitas hjemmesider.