Mytene om norsk skole

Alle enige? "Alle er enige om at norsk skoleutvikling har slått feil", påstår professor Kaare Skagen i Aftenposten 13. januar.Det er ofte uholdbart å skrive på vegne av "alle", Skagen. Du tenker trolig på de svake norske PISA-resultatene i lesing og matematikk. De kan ikke forsvares. Lærerutdanning, lærertetthet, læremidler og metoder må bedre bidra til grunnleggende lese- og skriveferdigheter.Det er trolig "alle" enige om. Og tiltakene må selvsagt knyttes til en analyse av de mange årsakene bak svake resultater. En av dem viser Aftenposten til i sin reportasje fra Finland 15. januar: Der får "nesten 40 prosent av 1.klassingene støtte- eller spesialundervisning, fortrinnsvis i lesing." Mens i Norge får "under 5 prosent av førsteklassingene støtte- eller spesialundervisning".

Lyse sider.

Men - norske lærere og elever har også fått til prosesser og resultater som fortjener positiv omtale. Skagens svartmalende generalisering om at "norsk skoleutvikling har slått feil", svekker blikket for skolens lyse sider. Hvor er de store medieoppslagene om skoler som har klart å skape mer arbeidsro, mindre mobbing og et opplevd flerkulturelt fellesskap?Hvor mye oppmerksomhet fikk de norske topprestasjonene i den internasjonale undersøkelsen fra 2002, "Civic Education Study"?Den viste at norske allmennfaglige elever på videregående skole scorer nest best blant flere tusen elever fra 14 land når det gjelder kunnskaper om og ferdigheter i demokrati. Hvor mye oppmerksomhet fikk EUs undersøkelse fra mars 2004 som viser at norske ungdomsskoleelever, sammen med svenske, scorer høyest i engelskkunnskaper blant 12 000 elever fra åtte europeiske land?Slik kunne jeg fortsette. De positive resultatene finnes. Mange av dem kan måles og sammenlignes med andre land.

Bare det målbare?

Men skolens formål er ikke bare knyttet til målbar viten og ferdighet. Ifølge opplæringslov og læreplaner skal skolehverdagen tilby varierte kunnskaps- og arbeidsmåter, der også metodisk, sosial, etisk og estetisk kompetanse er med.Elevene skal ikke bare kunne fakta. De skal også kunne vurdere sammenhenger og helheter innen og på tvers av fag. De skal kunne samarbeide. De skal kunne utvikle egne begrunnete holdninger og samtidig respektere andres. De skal kunne uttrykke seg ikke bare gjennom tall, tale og skrift, men også gjennom bilder, musikk, dans og drama. I Kunnskapsløftets læreplan er ett av 11 hovedmål formulert slik: "Skolen og lærebedriften skal stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene i deres personlige utvikling og identitet, i det å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse."

Virkelighetsfjernt.

Til slutt: Professor Kaare Skagen påstår at "Kunnskap var på 1980- og 90-tallet et fyord ikke bare i fagpedagogiske kretser, men også i de store lærerorganisasjonene." Jeg vet ikke hvor Skagen vanket for noen tiår siden.Men jeg er temmelig sikker på at hans svartmalende generalisering, også på dette punktet, er lite gyldig, jf. professor Jordells konkrete tilbakevisning i Aftenposten 15. januar. Mest virkelighetsfjern, ja, direkte usann, er Skagens påstand om at "også i de store lærerorganisasjonene" var kunnskap et fyord. Hvor har han det fra? Den største organisasjonen den gang, Norsk Lærerlag, har aldri ment, sagt, skrevet eller vedtatt noe slikt.Og gymnaslektorenes tidligere organisasjon, Norsk Lektorlag, som senere ble utvidet og skiftet navn, var mer enn noen opptatt av skolens kunnskapsformidling. Jeg blir stadig forundret over ironien i det følgende: Enkelte deltagere i skoledebatten som etterlyser mer vekt på faktisk kunnskap, sprer ofte myter, ja, til og med direkte usannheter, for å fremme sitt syn. Jeg tror ikke det er bevisst. Men det tjener ikke en seriøs, presis og konstruktiv debatt om skolens utfordringer.