JEG ER MOR til to gutter, og er i tillegg trener for ganske mange barn i ulike aldersgrupper. Jeg har alltid vært opptatt av å vise mine egne barn at jeg aksepterer deres opplevelse av situasjoner og hendelser, for eksempel når én av dem faller og slår seg. Gråter de, får de lov til å gråte, få trøst og plaster.

Men jeg ser ofte at barn som opplever noe de synes er skummelt, gjerne sjekker hva foreldrene synes. Er dette noe å være redd for? Hvordan reagerer mamma og pappa nå? Som trener mener jeg å observere at barn blir fullstendig hjelpeløse, dersom foreldrene deres er opptatt av å trøste så snart de tror barnet opplever noe som skummelt.

For et par år siden ba jeg moren min slutte å si at alt var farlig når barna mine klatret i trær eller satte utfor bakker. For guttene mine kunne ikke vokse opp i en verden der alt er farlig, der de hele tiden må være forsiktige for ikke å skade seg. «Det er klart at jeg ikke var så redd da du var barn», sa hun. «Da visste jeg jo ikke om alt som kunne gå galt, og ikke hadde jeg tid til å lese om det heller. Men nå som jeg er gammel og har oppdratt fire barn, vet jeg mye mer. Dessuten er avisene fulle av ulykker og forferdelige ting som hender med barn. Er det rart at jeg blir redd for at de skal skade seg?»

Jeg vet at barn kan skade seg stygt. De kan falle ned fra trær og brekke nakken. De kan ake ned en sklie, bli hengende fast i luesnorene og kveles. De kan bli overkjørt av trikken, møte skumle mennesker, bli forsøkt lokket inn i en bil, eller bare falle forkjært i en trapp og brekke ryggen. Jeg vet alt det.

Men jeg må velge hva jeg vil advare barna mine mot, og hva jeg er nødt til å stole på at de klarer. Jeg kan uansett ikke løpe foran dem og fjerne alt som er farlig. Dessuten er jeg ganske sikker på at dersom de merker at jeg er usikker på om de takler en situasjon, vil de også bli usikre. Og omvendt; hvis de ser at jeg er trygg på at dette klarer de, gjør de det. Hva mener du om dette?

SVAR:

Brevet ditt er meget velkomment! Jeg har lenge hatt lyst til å kommentere tidens litt hysteriske tro på at man skal/kan forebygge barns smerte, og at bekymring er en relevant form for kjærlighet og omsorg.

Men først til din observasjon: Du har helt rett i at de fleste barn, særlig i alderen ett til fire år, samarbeider med foreldrenes holdninger, følelser og reaksjoner. De holder øye med og speiler foreldrenes reaksjoner. Det begynner hjemme i stuen når de raser rundt i den lille plastbilen eller traktoren og er så raske i svingene at de velter. Dersom den voksne forholder seg nøkternt og bare sier «ops!», er de raskt på bena igjen og kjører glade videre. Når voksne reagerer med forferdelse, engstelse eller bekymring, begynner barna å gråte.

Kontrollbehov.

Jeg husker en åtte år gammel jente som var med skolen på utflukt til havet. Lenge sto hun ubesluttsom på stranden mens alle de andre barna boltret seg i bølgene. Da vi spurte henne om hun var redd for vannet, svarte hun: «Nei, men jeg tror ikke at moren min ville like det.» Evig eller overdreven bekymring og engstelse er den rene gift for barns selvfølelse og selvtillit.

Sykkelhjelmen og sikkerhetsnett rundt trampolinen er eksempler på relevante oppfinnelser som helt konkret forebygger en del hode- og ryggskader. Mens 30 centimeter gummi under huskene på lekeplassen eller forbud mot å klatre i trær utelukkende handler om foreldrenes behov for kontroll, eller institusjonens behov for å ha et forsikringsmessig alibi.

To–treåringer har for vane å bite hverandre av og til. Det kan være både kjærlighetsbitt og uttrykk for frustrasjon og sinne. Slik har barn alltid oppført seg. Men det er ikke blitt problematisert i institusjonene før i de senere årene. Det handler overhodet ikke om hva som er bra for barn, men om en del foreldres utidige fornærmelse på gullklumpens vegne ­– og pedagogenes manglende vilje eller evne til å stille opp overfor disse foreldrene. Og slik kunne vi fortsette.

Fenomenet representerer en tendens i vår kultur som tilsier at livet bør være smertefritt. Det er en tendens som fratar barn muligheten til å lære av sine erfaringer, og som i overraskende stort omfang har vist seg å gjøre unge hjelpeløse og rådville når de plutselig står overfor hindringer eller opplever helt naturlige (ofte smertefulle) konsekvenser av sine handlinger.

Foreldrenes bekymring.

Det er en tendens som altså ikke handler om barnets beste, men om de voksnes selvopptatthet. Det vil si foreldrenes opptatthet av eget selvbilde og image som foreldre, og ikke av barnas livsmestring. Samtidig er det trist for de voksne når gleden og begeistringen for barns opplevelser og eksperimenter avløses av bekymring og engstelse.

Barn er som kjent meget forskjellige. Noen synes å være født med å være litt observerende og tilbakeholdne. De forbereder seg alltid omhyggelig rent mentalt før de går i gang med neste trinn i sin utvikling eller i sin kontakt med andre mennesker. Andre er fandenivoldske og kan kun lære av sine konkrete opplevelser og erfaringer. Begge disse ytterpunktene er som de er, og de blir ikke annerledes av at foreldrene skulle ønske det. Derfor er det viktig at foreldre og andre voksne overveier hvordan de best kan støtte nettopp dette barnets utvikling.

Ingen kan gi et nøyaktig svar på når foreldre bør blande seg inn eller veilede. Men det er alltid viktig å spørre seg selv: «Gjør jeg dette fordi det gavner barnet mitt, eller gjør jeg det for å berolige eller trøste meg selv?»