Når mediene mobber

Medienes oppgave er å informere, helst saklig og etterrettelig. Men journalistene opptrer ikke alltid i tråd med sine idealer. Når de lukter mektige menneskers blod og jager i flokk, fremstår de med mobbens karaktertrekk og krav om "korsfest, korsfest". fjerde statsmakt er ikke under kontroll av andre statsmakter. Den er bare mektig - og hensynsløs.

Skar seg mellom ledere.

Det startet med en personalsak og anklager om at en sekretær ble mobbet av sin sjef. Det var ingen "vanlig" sekretær som følte seg dårlig behandlet. Sekretærstillingen var en lederstilling - underlagt toppsjefen. Det var to ledere det hadde skåret seg mellom. Slikt skjer, og når det skjer, må toppsjefen ordne opp. Hvis den underordnede leder ikke holder mål, må vedkommende få beskjed om det og finne seg i omplassering eller oppsigelse.Slike diskusjoner mellom ledere vil lett kunne bli preget av en mer direkte tale enn den som føres overfor "vanlige sekretærer". Det kan oppleves som tøft, særlig hvis den underordnede leder har et overdrevent selvbilde.Selvfølgelig bør kommunikasjon mellom ledere og underordnede skje på en sivilisert måte. Ledere skal ikke opptre ubehersket og føre ubehøvlet tale. De skal gå foran med et godt eksempel. Men de skal også gi korrektiver, ikke bare ros. De har rett til å stille krav til innsats og resultater, og til å fremføre kritikk når det gjøres en slett jobb. Kritikken bør være saklig og konstruktiv. Ledere skal være sine underordnede til hjelp. De underordnede skal yte sitt beste og opptre lojalt mot den organisasjon de jobber for.

Å tåle kritikk.

Men mennesker er forskjellige. Noen ansatte reagerer raskt på mild kritikk, andre først på skarp kritikk. Noen ansatte trenger stadig anerkjennelse, andre løper løpsk ved for mye ros. Noen er mer opptatt av sine rettigheter som arbeidstagere enn sine forpliktelser overfor arbeidsgiver. Alle har sterke og svake sider. De færreste liker å få kritikk, men alle bør tåle det. Til ledere stilles større krav enn til andre. Hvis en leder ikke innfrir de krav som stilles, vil det få negative konsekvenser for den jobb som gjøres av de personer som vedkommende leder. Ledere må finne seg i at de meldinger de da får fra sine overordnede ikke vil ha noe hyggelig innhold. Det fins knapt noen god måte å si til en leder at vedkommende dessverre ikke holder mål. Og såret stolthet kan være tung å bære.Yssen gikk til VG med sin personalsak. Det ble til stor skade for Valla og for LO som organisasjon. Man må kunne legge til grunn at Yssen har vært seg dette bevisst. Hun har kanskje grunn til å føle seg dårlig behandlet, men hun var ikke nødt til å gjøre som hun gjorde, hun valgte å gjøre det. Det var ingen edel og modig handling. Det var en klart illojal handling, som nettopp ledere ikke skal foreta. Det var ingen "siste utvei" for å få rettferdighet, det var en skadegjørende "siste hilsen og takk".

Ikke la seg styre.

Valla føyde skade til skade ved raskt å ta kraftig til motmæle. Vallas feil besto ikke først og fremst i det hun sa, men i at hun uttalte seg til mediene så tidlig. Ledere bør ikke la seg styre av medienes jag. De bør ta seg tid til å analysere den oppståtte situasjon, vurdere sakens realiteter, alternative reaksjonsmåter og hva slags informasjon de kan offentliggjøre. Og de bør meddele seg til offentligheten på organisasjonens og egne premisser, ikke på medienes eller anklagerens premisser.Nå ble det i stedet et mediesirkus uten like. Journalistene har hatt det festlig. LO er blitt skadet. Valla er blitt drapstruet. Arbeiderpartiet er også blitt påført skade, neppe mindre enn LO.Nå skal selve personalsaken granskes. Det ble uunngåelig slik saken utviklet seg. Granskningen vil neppe gi oss den hele og fulle sannhet. Granskninger gjør sjelden det. De fleste har lett for å komme gråfarget ut av granskninger.Så langt har heller ikke mediene gitt oss noen helter.