Når musikken stopper

Underlig, hvis ikke andre kunstarter er truet. Men de er kanskje dét? For dem som vokste opp med vinylen og morgenkonserten søndag ble kunstmusikken en del av livet, noe vi bare "måtte ha". Si at vi kanskje forsømte lyrikken, litteraturen, bildene og skulpturen. Men vi fikk iallfall suget etter skjønnhet, og musikken ga oss melodier, rytmer, dramatikk, spenning og hvile.

Krever noe av oss.

Når vi i dag kan høre de "gamle" innspillingene med utøvere som Milstein, du Pré, Annie Fischer, Kempff og Rita Streich, får vi den samme gåsehuden. Vi har Andsnes, Uschida og Pires! Og når vi går i Konserthuset og får orkesterfremførelser som ligger på engangsnivå, skjer det samme.Men det krever noe. Det krever at vi har rettet inn sansene. Og det krever tiden, den tid det tar å høre en Sjostakovitsj-symfoni eller en Brahms-konsert. Dette er verk som aldri vil bli glemt så lenge mennesker lever og puster. Men musikk kan ikke spilles fort igjennom.

Tidsklemme og oppdragelse.

Vi maser oss opp, og skal ha alt mulig med oss på knapt tilmålt og forstyrret tid. Dette er vår tidsklemme, ett av problemene. Det neste er barneoppdragelsen. Før var det ikke sjelden Mozart, Haydn og Schubert "sto på" i stua. Nå er det pop og rock! For alle penga, bokstavelig talt. Og dét merkes jo på avissidene. Tiden igjen.Og når man så opplever at en utrolig "premie`re" som Bergen-filharmoniens Sjostakovitsj-konsert sist fredag ikke anmeldes i vårt største kulturorgan, føler man også trykket av "de penga". Apropos: Etter en konsert som tok pusten fra oss og - tror jeg - musikerne, satte de seg i en buss for å kjøre hjem - ni timer over fjellet. Økonomien tillot ikke hotellovernatting! Norsk kulturpolitikk?

Karajan ødela.

Norman Lebrecht skrev boken "When the Music Stops", om hvordan dirigenter som Karajan og noen få solister ødela orkester- og operaøkonomien med sine skyhøye honorarer. Mens musikerne kjører buss ...Uten orkestrene stopper musikken. Orkestre må møtes i konsertlokalet. Der har de sitt miljø og inviterer oss, om vi har hjerterytme til å sitte ned en stund - og bare høre musikk. Tvers igjennom generasjoner og stilarter. Det skjer noe nå. Vi har de aller beste utøvere.Og Jukka-Pekka Saraste er på plass.