HEDERSBETEGNELSE. "Gründer" ble som oftest forbeholdt oppfinnsomme ingeniører eller andre som satte i gang nyttige virksomheter som kom hele samfunnet til gode. Disse menn, det var oftest menn, kalte seg ikke selv gründere. Det var andre som ga Sam Eyde og andre denne betegnelsen. I dag er det annerledes. I dag kan til og med folk som bare kjøper opp butikker bli kalt gründere, og forsyne meg hender det at de selv også gir seg denne hedersbetegnelse - som en viss meget rik kjøpmann her i landet.I gamle dager var forsker et fint ord som ble knyttet til vitenskap på høyeste plan. I dag kan det troppe opp folk på universitetsinstitutter og fortelle at de vil drive forskning og ta en doktorgrad. Det var interessant, har du skrevet noe før? Nei.
Forskning.
Jeg husker min egen ungdom. Jeg skrev en avhandling, faktisk en liten bok som kom på Universitetsforlaget og som supplement til et nordisk tidsskrift, men leverte det ikke inn til noen doktorgradsbedømmelse fordi jeg var usikker på om resultatene som bygget på et klinisk materiale, stemte med virkeligheten. Og når folk spurte hva jeg drev med, var det sjelden jeg tok ordet forskning i min munn. Om jeg tenkte på doktorgraden? Nei, vi får se. Og slik var det for mange av mine samtidige. Forskning var alvorlig, og doktorgraden var langt frem. I dag sier folk som ikke har skrevet en eneste vitenskapelig artikkel at de vil ta en doktorgrad. Ja, folk får en del steder faktisk stipendiatstilling uten å ha noe klart prosjekt. Før var det vanlig, i alle fall innen medisinen, at man skrev noen vitenskapelige artikler før man begynte på doktorarbeidet. Det gikk kanskje litt for langt, for mange ble opp i årene før de ble ferdige med sin avhandling. Men i dag begynner man ofte uten overhodet å ha forsøkt seg på en eneste artikkel, og kravene til omfanget av doktoravhandlingen er ofte, ikke alltid, minimale. Nylig opplyste Aftenposten at en forsker ville undersøke akupunkturens virkninger på kvinner i 50-årsalderen som led av hetetokter, kontrollgruppen skulle få alminnelig veiledning av sin lege. 4,5 millioner var satt av til prosjektet. Akk ja. Det er godt landet er rikt.I gamle dager samtalte psykiatere med sine pasienter om deres problemer, men å kalle det psykoterapi var for pretensiøst, syntes mange. Det var et ord høyt spesialiserte psykiatere eller psykologer kunne anvende om sitt virke. Men på 1970-tallet begynte ikke bare psykiatere, men også psykologer som hadde vært henvist til diagnostisk test-arbeid, å ønske seg til psykoterapeutlauget, og sosionomer som hadde vært opptatt med å hjelpe pasienten til arbeid og utdannelse eller kontakt med trygdekontor og andre vesener, ville også drive terapi. Psykoterapi hadde åpenbart en høyere status. Og sykepleierne kom etter, de ville også være med i dansen.
Terapeuter.
Fagfeltet hadde bruk for terapeuter, og i den demokratiske bølge som gikk over den vestlige verden, kunne sosionomer og sykepleiere like mye som mer akademisk utdannete folk. I dag er det ikke bare leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer og fysioterapeuter som driver psykoterapi, men en hærskare av halvstuderte røvere som hverken har noen medisinsk eller psykologisk bakgrunn, kaller seg terapeuter. Ofte har de gått på et kurs, gjerne noen helgekurs, og blitt tankefeltterapeuter, gestaltterapeuter eller andre slags terapeuter. Ja, til og med filosofer har sett at det er et marked der ute, et marked som er umettelig.Filosofer ja. I gamle dager forbandt man filosofer med sprenglærde superintelligente tenkere som Sokrates og Platon eller Immanuel Kant og Baruch Spinoza. Det var den gang. I dag ser man til og med skribenter i avisene titulere seg som filosof selv om deres tankevirksomhet er av det vanlige slaget. Et fag med filosofi i fagkretsen er åpenbart nok.De gamle dager eksisterer ikke lenger. Nei, verden er ikke hva den var. I gamle dager var en professor en professor, ikke så mange av dem, men de kunne gjerne mer enn sitt Fadervår. Nå finner vi dem på hvert nes, i hver bygd og by, på Lillehammer, i Telemark, i Bodø, i Stavanger, ja, spør heller hvor de ikke er. I gamle dager var en overlege en overlege, sjef for et sykehus eller i det minste en avdeling i indremedisin eller kirurgi. I dag er alle overleger, og de som er over overlegene er blitt avdelingssjefer eller klinikksjefer. Hvor skal dette ende?
Kommentarer