DEN 16. MAI 2007 ble det holdt et møte mellom fire personer hjemme hos Gro-sønn og styregrossist Knut Brundtland på Oslos beste vestkant. Til stede var, foruten Brundtland selv, statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og Telenor-direktør Stig Eide Sivertsen. Agendaen var enkel og grei: Hvem skal bli ny konsernsjef i A-pressen etter at Alf Hildrum nylig var blitt toppsjef i TV2. A-pressen er storeier av norske lokalaviser, eier 50 prosent av TV2 og har i tillegg store engasjementer i russiske aviser og trykkerier.

Frontene var glassklare allerede før møtet startet: Stig Eide Sivertsen ønsket ikke Jan Erik Larsen som ny konsernsjef i A-pressen. Det ønsket til gjengjeld Stoltenberg, Støre og Brundtland. De tre er gamle venner og politiske sammensvorne i Arbeiderpartiet (Brundtland var blant annet Støres forlover). Personen striden sto om, Jan Erik Larsen, er redaktør i avisen «Tidens krav» i Kristiansund. Men vel så viktig: Han har vært Jens Stoltenbergs statssekretær og er følgelig en del av Arbeiderpartiets indre krets.

Utvalg.

Møtet var allerede i utgangspunktet av det utradisjonelle slaget. A-pressens styre hadde allerede i februar nedsatt et utvalg som skulle finne den nye toppsjefen og fremlegge valget for A-pressens styre, hvor Knut Brundtland er styreleder. Utvalget besto av Stig Eide Sivertsen fra Telenor, Knut Brundtland samt en representant for A-pressens ansatte. I tillegg deltok en utenforstående headhunter som utvalgets konsulent og støttespiller. Telenor og LO eier hver 44 prosent av A-pressen mens Fritt Ord er på vippen med 10 prosent. Hverken Stoltenberg eller Støre hadde med andre ord noen formell rolle å spille i prosessen, men konflikten om toppsjefvalget hadde pågått lenge og pressen var begynt å bli nærgående. Derfor måtte tommeskruen strammes. Og formaliteter er det ikke så nøye med i Arbeiderpartiet når «noen har snakket sammen». Både Støre og Brundtland hadde klare meninger i sakens anledning: Jan Erik Larsen var mannen.

Ifølge godt informerte kilder, godt støttet av taletrengte redaktører i stille kroker, konkluderte Stig Eide Sivertsen etter møtet med at Jan Erik Larsen rett og slett ikke holdt mål. På fire av seks punkter i den på forhånd omforente kravspesifikasjonen ga Eide Sivertsen ham karakteren «svak» eller «meget svak». De tre andre møtedeltagerne var sterkt uenige i denne konklusjonen. Både Stoltenberg og Støre vitnet sterkt for Larsens solide kvaliteter og hevdet at hans mangel på formalkompetanse ble grundig oppveid av hans sterke personlige egenskaper. Integritet og politisk teft var ord som ble brukt.

Referanser.

Overraskende nok hadde Knut Brundtland på dette tidspunkt ikke møtt Jan Erik Larsen. Men han var åpenbart villig til å godta statsministerens og utenriksministerens positive referanser som tilstrekkelig for å ansette Jan Erik Larsen som ny toppsjef i en av Medie-Norges viktigste bedrifter. Personlig tviler jeg sterkt på Jens Stoltenbergs og Jonas Gahr Støres evne til å vurdere hva som skal til for å lede A-pressen gjennom den nye medieverdens grumsete landskap. Knapt noen av dem har vært innom en mediebedrift av andre grunner enn for å bli intervjuet. Men for Knut Brundtland var det godt nok. Mannen hadde tross alt vært statssekretær i en regjering utgått fra Arbeiderpartiet.

Det som likevel har sjokkert sentrale folk i A-pressen mest, er et forslag til hestehandel som Knut Brundtland hadde kommet med i løpet av den lange ansettelsesprosessen, og som ble gjentatt i møtet den 16. mai: Hvis LO fikk Jan Erik Larsen som ny toppsjef, skulle Telenor til gjengjeld få velge to nye konserndirektører i A-pressen, hvorav en av dem kunne bli styreformann i TV2. Forslaget ble avvist fra Telenors side. For det første ønsket Telenor ikke Jan Erik Larsen som ny sjef. For det annet skal Eide Sivertsen ha betvilt meget sterkt at en så grovkalibret handel ville tåle dagslys overfor A-pressens ansatte og slett ikke i møtet med noen tusen nyhetsjournalister i resten av norsk presse. Eide Sivertsen fikk rett i det. En rekke personer i A-pressen kjenner forslaget og liker det dårlig. For Telenor ble det uansett for sterkt.

Merkelig.

I baklandet hadde i tillegg flere merkelige ting skjedd i løpet av ansettelsesprosessen. Da Roar Flåthen åpent lot det skinne gjennom overfor A-pressens ansatte at toppsjefvalget ville bli bestemt av LO sentralt og ikke nødvendigvis i A-pressens formelle organer, gikk de ansatte i vranglås. Den slags ville de rett og slett ikke finne seg i. Derfor gikk de ansattes representant i ansettelsesutvalget inn for å velge Telenors Erik Nord i stedet for Jan Erik Larsen. Larsen hadde til gjengjeld fått kraftig støtte fra en rekke av A-pressens avisredaktører. Erik Nord har lang fartstid både fra avis (Aftenposten m.fl.) og fra den nye elektroniske verden i sin direktørjobb i Telenor.

Med frontene låst fantes det bare en vei ut av uføret. Kompromiss. På dette tidspunkt i historien nærmer vi oss høsten 2007, Alf Hildrum er forlengst på plass i TV2 og Even Nordstrøm, en bunnsolid økonom og veteran i A-pressen, er i mangel på enighet mellom Telenor og LO blitt konstituert som konsernsjef. En bedrift må ha en sjef enten eierne kan bli enige eller ikke. Mangelen på en endelig avgjørelse i saken var etter hvert blitt pinlig, og for hver dag som gikk, ble det vanskeligere og vanskeligere å sitte med en toppsjef som bare var konstituert. Dermed blir Nordstrøm fast ansatt som A-pressens nye konsernsjef. En pressemelding sendes ut: I den uttaler styreformann Knut Brundtland at «Vi har i den tiden Nordstrøm har vært konstituert vurdert både interne og eksterne kandidater. Styrets konklusjon på disse vurderingene er at Nordstrøm er den best kvalifiserte kandidaten til å lede A-pressen i tiden som kommer.»

Den norske modellen.

På dette punkt har sannsynligvis Knut Brundtland rett. Også jeg tror Even Nordstrøm blir en god sjef for A-pressen. Nordstrøm er fra før av styremedlem i TV2 og ville ikke være noe unaturlig valg som TV2’s neste styreformann etter danske Egmonts Hans Jacob Carstensen.

Når så denne lange historien er berettet, er jeg ørlite deprimert. Jeg er en varm forsvarer av den «norske modellen». Men hvis det ovenstående eksempel er typisk for hvordan den utøvende politiske flertallsmakt forvaltes i det rødgrønne Norge, er jeg fullt villig til å revurdere saken. Jeg kan simpelthen ikke fordra at stats- og utenriksministre ansetter toppsjefer i norske mediebedrifter.

Ha en god søndag!