I kronikken «Nok byråkrati nå» tar Pål Veiden til orde for «å minne byråkratene om hva som er kjerneområdene innen høyere utdanning: undervisning og forskning». I en travel hverdag vil vi gjerne ta til orde for at Veiden og andre bruker sin tid til annet enn å slå inn en så vidåpen dør. Ingen vi kjenner til har hybris eller idioti nok til å stille spørsmål ved sektorens kjerneområder.
Hva enda bedre er: Vi kan glede Veiden og dem som deler hans frykt med å si at vi er ganske enige med ham. Det er ikke et mål at administrasjonen ved de høyere lærestedene skal bli så stor som mulig, men at den skal være så god som mulig. I litt for stor grad fylles en del ansattes arbeidstid i akademia faktisk opp med oppgaver det er vanskelig å forsvare overfor skattebetalerne. Veiden undervurderer imidlertid sine administrative kollegers ønske om å fylle tiden med arbeidsoppgaver som er verdifulle for institusjonene.
I en presset økonomisk situasjon velger mange læresteder å utlyse stadig nye administrative stillinger. Det er kanskje pirrende for Veiden og andre å tenke at det er tale om en byråkratisk konspirasjon mot fagligheten.
Politikernes kontrolliver.
Mer riktig er det derimot å trekke frem politikernes og departementets stadig økende krav om rapportering, evaluering, kvalitetssikring og detaljstyring på samtlige felt. Langt på vei er de senere årenes vekst i byråkratiet faktisk et pliktskyldig svar på politikernes kontrolliver.
Kompetent administrasjon.
Det gledelige er at sektoren i og med dette har flere høyt kompetente administrativt ansatte enn noen gang, på de fleste felt. Det er en stor styrke på sikt, fordi en stadig mer kompleks internasjonal virkelighet faktisk gjør det nødvendig å ha kompetente administratorer på mange ulike felter hvor de i sin hverdag kan avlaste og hjelpe de faglig antatte.
Det er imidlertid opp til den enkelte institusjon å utnytte mulighetene. På dette punktet lykkes Veiden i å overbevise oss alle om at hans egen institusjon Høyskolen i Oslo nok har en vei igjen å gå – de også.
