Nytolkningene finnes

Isteden har vi artikler hvor musikkens plass i samfunnet drøftes. Men når selve musikken skal omtales, da reduseres spalteplassen til et format hvor det ikke er mulig å skrive noe vesentlig om musikken. Disse såkalte artiklene blir så skrevet av allmennvitende journalister med rik formidlingstrang, men fagkunnskapen er oftest begredelig. Musikken handler ikke om hvordan kunstnerne føler seg, eller om det er rart å komponere eller å spille et instrument.Åmås spør hva som "skal til for at klassisk musikk skal ha noe å si ut over det å være en interessant historisk levning og en briljant estetisk erfaring". Vel, se til programpolitikken ved kammermusikkfestivalene i Oslo og Trondheim, Kringkastingsorkesteret og symfoniorkestrene i Stavanger, Kristiansand, Oslo og Trondheim (han nevner Oslo). Og se på det omfattende formidlingsarbeidet samtidsmusikkfestivalen Ultima gjør mot barn og unge. Og hvis redaktøren hadde sett festivalens markedsføringsmateriale mot nye publikumsgrupper, ville han kanskje skjønt at problemet heller ligger i mediene enn i markedsføringen. For øvrig var det 600 som besøkte åpningskonserten, ikke 450 som Åmås hevder.Åmås etterlyser også "nye, spennende tolkninger av klassisk musikk i dag". Han kunne begynne å lytte til, Andreas Staier, Les Musiciens du Louvre, Orchestre Révolutionnaire et Romantique, Rolf Lislevands Nuove Musiche, Marc-André Hamelin eller Martin Fröst, som alle tolker musikk på måter som var utenkelige noen tiår tilbake. Men med en musikkritikk som er blitt redusert til sporadisk forbrukerveiledning, og med et avislandskap som overhodet ikke speiler dagens dynamiske musikkliv, så vel på det klassiske området som på samtidsmusikken, er uvitenheten forståelig.