Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland presenterte forrige fredag det han mente skulle bli en pris som ville skape debatt. Prisen til Malala uteble. Det gjorde også den store debatten. Oppmerksomheten har i Jagland-komiteens målestokk vært minimal.
I år gikk Nobel fredspris til en uangripelig organisasjon med en komplisert historie å fortelle og et vanskelig navn å huske: OPCW eller OFKV på norsk. Ingen ansikter å portrettere. Ingen kjendis å sitere. Tabloidene ble tapetsert med Malalas gratulasjoner til vinneren, Obamas takk til Malala og skuffede reportere fra CNN.
Jagland har i sin tid som komitéleder sørget for å fortelle de gode historiene og for å gi priser som har gitt rikelig med oppmerksomhet rundt komiteen selv:
2009: Historien om den store retorikeren Barack Obama, som skulle skape et nytt øyeblikk à la Martin Luther King.
2010: Om den tomme stolen, som så sterkt fortalte om mangel på frihet i Kina.2011: Om de tre afrikanske kvinnene som kjempet for utvikling og kvinners rettigheter.
2012: Om den miskjente internasjonale organisasjonen som fortjente en takk for å ha reddet freden i Europa.
Det er også verdt å merke seg at årets valg følger anvisningen fra Jagland-komiteens første fredsprisvinner, Barack Obama – den første i prisens historie som i realiteten ble belønnet utelukkende for sine retoriske ferdigheter. Under sin fredspristale om rettferdig krig i Oslo i 2009 leverte Obama en oppskrift for fred som han hadde arvet etter John F. Kennedy. Det er denne som i de siste fire årene er blitt fulgt av Thorbjørn Jagland og hans komité:
«Støtte til menneskerettighetene (2010). Sterke institusjoner (2013). Investering i utvikling (2011). Avtaler mellom nasjoner (2012). Alt dette er vitale ingredienser i arbeidet for å fremme utviklingen som president Kennedy snakket om,» sa Obama fra talestolen i 2009.
Nobelkomiteens rekkefølge er annerledes, men oppskriften er fulgt.
Trolig forsvant de store følelsene inn i forventingene om en pris til Malala. I kontrast fremstår prisen som rasjonell, og for første gang på fire år godt i forankret Nobels testament, under punktene: «[den] som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer».
Prisen til OPCW er et klassisk valg, men ikke et tilfeldig et. Aktualitetskriteriet har stått sentralt, og fredsprisvinneren er etter all sannsynlighet nominert av komiteen selv. Det kan en nominasjonsfrist som gikk ut i mars og et angrep med kjemiske våpen utenfor Damaskus i august fortelle.
Slik fungerer også denne prisen som en ny vår i en allerede eksisterende internasjonal diskurs. Men det er først og fremst i Norge at prisen har stoff i seg til å skape debatt. Henvendelsen fra Russland og USA om destruksjon av Syrias kjemiske våpen i Norge, kan gjøre det vanskelig for Solberg-regjeringen å takke nei. Slik Stoltenberg-regjeringen fikk Kina å hanskes med, får nå Solberg-regjeringen kjemiske våpen fra Syria å håndtere. Henvendelsen kom for sent til at komiteen kan ha tatt høyde for det, men konsekvensen er like fullt at en norsk regjering igjen må slite med å rive seg løs fra den masten Jagland binder den til.
Noen har ment at prisen til OPCW også er et sleivspark til USA og Russland, som ennå ikke har overlevert hele sin andel kjemiske våpen. Men det er det nok ikke. Et sleivspark til USA ville være å gi prisen til Russlands utenriksminister Sergej Lavrov; det ville ha vært en utenkelig krenkelse av Obama-administrasjonen. Samtidig har det vært vanskelig å gå utenom en adressering av de siste måneders dominerende konflikt og tema hvis prisen skulle fremstå som aktuell og relevant. Som Jagland selv sa det: «Det er ingen god fredspris hvis den ikke skaper debatt. Jeg har en god magefølelse. Dette er den riktige vinneren i den nåværende situasjonen i verden». Magefølelsen var nok styrket av at han hadde Obamas anvisninger i ryggen. Da fikk det ikke hjelpe at mediene ville ha Malala. Jagland har sin egen agenda. Den fikk han av Obama under Nobelpristalen i 2009.