Muhammed-karikaturene.Frihet til å kritisere makten og muligheter for å høre den vanlige mann og kvinnes stemme er ytringsfrihetens kjerne. Bør det snakkes om ytringsfrihet når en ytring på ingen måte er en provokasjon for dem som besitter makten - når intet av det ytrede går på tvers av et hegemoni? Hvis ytringsfriheten hadde vært tema bak Muhammad-karikaturene, ville tegningene ha en mening. En analyse av dagens innvandrerdebatter viser at det ikke bare er legitimt, men snarere forventet at man skal kritisere muslimer. Karikaturene er dermed en form for harselering som følger en allerede etablert form. For meg synes det som en infantil ytringsfundamentalisme når man roper Ytringsfrihet etter å ha sparket opp majoritetens åpne dør.
Polarisering.
Reaksjonene på tegningene har selvsagt vel så mye å gjøre med dagens politiske situasjon i Midtøsten som med et religiøst billedforbud. Det er den komplekse sammenkoblingen med andre forhold som gjør at saker som denne - som i utgangspunktet i liten grad ville berørt de mange sekulære muslimene vi har i Europa - kan føre til identitetsvalg og polarisering mellom statsborgere i leirene "muslim" og "kristen". Et argument mot at en slik kategorisering skal være naturlig, kan vi finne i fredagsbønnen fra Oslos moskeer. De handlet om forsoning og samarbeid. For alle som vil bidra til et slikt samarbeid, bør det være et ansvar å ikke gi de ekstreme mer å spille på under dekke av ytringsfrihet.
Rasisme.
Reaksjonene på tegningene er ikke bare forklarlige i lys av en global politisk situasjon, de kan ha sammenheng med en opplevelse av rasisme. Rasismebegrepet er historisk knyttet til rase, men det er religionen islam fremfor biologi som nå danner beveggrunnen bak de fleste diskriminerende ytringer og handlinger. Det som til enhver tid er årsak til at mennesker diskrimineres, bør kunne karakteriseres med rasismebegrepets innhold.Når Aisha eller Aslam ikke får den jobben de er kvalifisert til, kan det neppe forklares med annet enn at navnene avslører at de er muslimer. Ser vi karikaturene i lys av det vi vet om erfaringer ved å bli utsatt for rasisme, kan opplevelsen av krenkelse bli mer forståelig for noen av oss ikke-muslimer. Kanskje er det ikke blasfemiparagrafen som bør vekkes til livet, men en gjennomgang av hva som kan karakteriseres som rasisme.
Fiendebilder.
I lys av det vi i dag vet om sterilisering av tatere og brenning av jøder, er det vanskelig å beskrive tidligere tiders nedsettende karikaturer av drikkende vandrere og sleipe jøder, som annet enn rasistiske uttrykk. I sin samtid er det meget mulig at disse tegningene kunne bli beskyttet av nettopp ytringsfriheten, men i ettertidens klokskap vet vi at de var med på å tilrettelegge en rasistisk politikk. Poenget er kanskje at det alltid er lett å se de store overgrepene mens de pågår, men vanskelig å se når de begynner. En lærdom, fra 30-tallets Europa eller Afrikas Rwanda, er at fordommer og foraktfull propaganda baner vei for fiendebilder og polarisering. Og når gruppene er skapt og det ligger forakt hos den største og avmakt hos den minste, er faren for de store konfliktene dannet. Det er mange muslimer som har uttalt at de er såret over tegningene, men at de er fortvilet over å se det norske flagget brenne. Det forteller om en lojalitet og opplevelse av å være norsk. Skal det flerkulturelle samfunn bli et godt og integrert samfunn, bør Norge snart kunne si at også islam er en norsk religion.
Kommentarer