Olje mot utvikling

Intet eventyr i Afrika.Mens oljefunn i Norge har gjort Norge og de fleste nordmenn rike, har oljefunn i afrikanske land ofte skapt interne konflikter, gjort noen få veldig rike mens befolkningen ikke har sett noe til oljeinntektene. "Oljeeventyret" er ikke det samme eventyret i afrikanske land som det har vært i Norge. Borgerkrig preget oljelandet Angola fra uavhengigheten til 2002. Militærdiktatur har kjennetegnet oljelandet Nigeria på hele 1970- og 1980-tallet.

Langt nede.

På den berømte listen over menneskelig utvikling som FNs Utviklingsprogram UNDP har publisert hvert år siden 1990, ligger Nigeria nå på 159. plass og Angola på 161. plass av 177 klassifiserte land.Verdensbanken stadfester at på de 40 år Nigeria har produsert olje, har andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom, på under 1 dollar om dagen, økt fra 27 % til 66 %!

Ikke forbannelse.

Dette vil Norge gjøre noe med. Derfor etablerte den avgåtte regjeringen bistandsprogrammet "Olje for utvikling" som felles satsing mellom Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Olje- og energidepartementet noen dager før deres valgnederlag var et faktum i 2005. Hilde Frafjord Johnson proklamerte pent at Norge skulle bidra til at "oljen blir en velsignelse og ikke en forbannelse" under lanseringen i september 2005.Programmet videreføres med samme entusiasme av dagens regjering med miljø- og utviklingsminister Erik Solheim som programmets fremste promotør. Norad forvalter programmet med et årlig budsjett på 50 millioner friske bistandskroner. Jeg er veldig skeptisk til om det er mulig for Norge å satse på programmet "Olje for utvikling" med vår integritet og troverdighet i behold så lenge den norske staten har store eierinteresser i StatoilHydro.

Norsk satsing.

Det er lett å forstå hvorfor Norge vil satse bistandspenger på bedre oljeforvaltning. Norge har bygget opp en betydelig kompetanse gjennom 40 år som olje- og gassnasjon. Vi har gjort petroleumssektoren til en drivkraft i norsk økonomi. Og vi er nok et av de landene i verden som har lykkes best i å omsette veksten i petroleumssektoren i økonomisk og sosial utvikling og økt velferd. Regjeringen sier derfor at det er deres intensjon å "bidra til å løfte petroleumsproduserende utviklingsland ut av en situasjon der landene ikke klarer å utnytte inntektene fra olje- og gassvirksomhet til å redusere fattigdom og bedre levekårene for befolkningen".Når vi i tillegg har fred og forsoning, godt styresett og respekt for menneskerettighetene som våre satsingsområder innen bistand, virker det helt naturlig at vi også engasjerer oss for olje- og gassektoren.Og som Regjeringen skriver på sine nettsider, har Norge "opplevd en betydelig økning i etterspørselen etter norsk kompetanse og erfaring fra oljeproduserende utviklingsland og utviklingsland som står på terskelen til oljeeventyret".For at "oljeeventyret" ikke skal bli eventyret om den store, stygge diktatoren som tar alle pengene til sin sveitsiske bankkonto og lar sine undersåtter lide, vil den norske regjeringen komme til unnsetning med sin kunnskap om god forvaltning.

Skorter på viljen.

Det er to store problemer med dette slik jeg ser det. For det første er det i dette programmet en stor tro på at lederne har vilje til å forvalte oljepengene på en god måte, men de mangler evnen. Men all erfaring til nå viser at det er minst like mye viljen det skorter på.Ved hvert lederskifte i Nigeria har man funnet flerfoldige millioner dollar på private bankkonti i skatteparadiser. Ingen nekter lenger for at regjeringen i Angola brukte store deler av oljeinntektene til å finansiere borgerkrigen i landet samtidig som de beriket seg selv. Dermed er det ikke sikkert at det er kompetansen til landets ledere det skorter på for å få noe ut av oljeressursene, men deres vilje til å la fellesskapet gå foran sine private behov. Den norske regjeringen vet selvsagt at den kan gjøre lite med ledernes manglende vilje til god forvaltning av oljeressursene. Dette har programmet innsett etter noen år og gir nå støtte til det sivile samfunn som er vaktbikkjer i de enkelte oljelandene.For det andre ser jeg vanskelig at Norge - gjennom UD/NORAD - skal få de oljeproduserende landene til å få mest mulig igjen for sine oljeforekomster samtidig som Norge gjennom StatoilHydro har som sitt hovedmål å gi best mulig avkastning til eierne. Det siste er helt naturlig for et børsnotert oljeselskap. Men hovedeieren i StatoilHydro er den norske stat. Slik jeg ser det bli det derfor veldig vanskelig dersom noen statslønnede nordmenn gjennom NORAD skal gi angolanske myndigheter råd om hvordan de kan få bedre kontakter med utenlandske oljeselskaper samtidig som noen andre nordmenn skal prøve å forhandle seg frem til størst mulig fortjeneste for StatoilHydro.

StatoilHydro og staten.

Lederen for "Olje for utvikling", Petter Nore, ser ikke dette som problematisk. At han selv inntil nylig var Hydro-direktør i Russland, er for ham også helt irrelevant.At StatoilHydros flagg og Norges flagg henger side om side i 17, Rua de Benguela i Luanda i en samlokalisert ambassade og StatoilHydro-kontor finner visst ikke Regjeringen problematisk. "Ambassaden skal være sentral i Olje for utviklings-programmet" leser vi på UDs nettsider.

Penger og avlat.

På det ene kontoret i Rua de Benguela skal man tjene penger, på det andre skal man drive avlat. Det ene kontoret tjener fire milliarder kroner på oljeutvinning i Angola (StatoilHydro) den andre deler ut noen millioner i bistand (NORAD). For angolesere er begge deler "Norge". StatoilHydro er et norsk statlig oljeselskap og "Olje for utvikling" er den norske stats bistandsprogram. Men StatoilHydro har inntjening som mål, og NORAD har utvikling som mål.StatoilHydro skal få mest mulig igjen for sine investeringer og er interessert i lukrative kontrakter mens NORAD skal bistå den angolanske staten med å forhandle gode kontrakter med utenlandske oljeselskaper slik at mest mulig penger og ekspertise blir værende igjen i Angola.

Uetisk og udemokratisk.

NGO- og fagforeningsledere fra Angola uttalte seg meget skeptiske til dette på en internasjonal konferanse sponset av "Olje for utvikling" i Stavanger i forrige uke. De synes dette var paradoksalt, uetisk og udemokratisk. Hvordan kan Norge på den ene siden ønske best mulig kontrakter for oljeekstraksjon for sitt eget oljeselskap og samtidig ville ønske Angola med å få bedre kontrakter for angolanere selv? Enten må Regjeringen privatisere StatoilHydro 100 %, eller så må den som StatoilHydros hovedaksjonær ha like filantropiske mål for StatoilHydro som den har for "Olje for utvikling". Uten at dette skjer blir "Olje for utvikling" en avlatsøvelse uten troverdighet.