Ombud i en brytningstid

Styrke uavhengighet. Barneombudets kontor er i dag en viktig premissleverandør i samfunnet, og har sterk legitimitet i befolkningen. Nå kan det se ut som om talspersonen for de yngste blant oss må styrke sin uavhengighet.Etter fire år som barneombud er det på tide å gjøre opp status. Barna hadde til alle tider vært en svak og underprivilegert gruppe i samfunnet, da barneombudet ble opprettet i 1981 som det første i verden. Nå er det nærmere 70 ulike barneombudsinstitusjoner verden over. FNs barnerettskomité anbefaler nå at alle land skal ha en offentlig og uavhengig etat som skal tale barnas sak.

Barneombudet er fritt.

Ifølge FNs barnekonvensjon er alle under 18 år barn med spesielle rettigheter. Barnekonvensjonen er innlemmet i Norges lover og legger dermed rammene for barneombudets arbeid, sammen med barneombudets egen lov. Lov om Barneombud fastslår at barneombudet er fritt og uavhengig. Samtidig er Ombudet underlagt barne- og likestillingsdepartementet, og den som besitter barneombudstillingen utpekes av barne- og likestillingsministeren for en åremålsperiode på fire år, med mulighet til fornyelse en gang. Embetet blir formelt utnevnt av kongen i statsråd.

Aldri statsrådens puddel.

I 2006 foreslo jeg at departementet skulle vurdere om det finnes andre og bedre måter å administrere barneombudet på. Departementet valgte den gang å ikke gjøre noe med saken.I dag tenker jeg fremdeles at den administrative forbindelsen med departementet sår unødig tvil om barneombudets uavhengighet. Det viktigste er likevel at en det må vurderes å utpeke barneombudet på en annen måte enn i dag. Alle skal være trygge på at barneombudet aldri blir ministerens puddel.

Irland har fulgt Norge.

Irland er ett av de mange landene i Europa som har fulgt Norges eksempel med barneombud. Irene fikk sin lov om barneombud i 2002, mer enn tyve år etter vi fikk vår. De har, som oss, lovfestet at barneombudet skal være fritt og uavhengig. Samtidig demonstrerer de at de har etablert seg i en mer moderne tid ved sin måte å velge barneombud på.I korthet går det ut på at både barn, fagfolk og personer fra frivillige organisasjoner er med i utvelgelsesprosessen. Dette gir barneombudet legitimitet både hos barna og i fagmiljøet fra første dag.

Ingen mønsterorganisasjon.

Norge har verdens lengste erfaring med å ha et Barneombud. Det har hittil gitt det norske ombudet en spesiell status som mønsterorganisasjon, og det norske barneombudet har bistått mange land på deres vei mot et eget barneombud. Vår stjerne har imidlertid begynt å falme, på grunn av at den potensielt begrensede uavhengigheten. Til og med FNs barnerettskomité kritiserer det de mener er barneombudets avhengighet til departementet. Utviklingen har gått et steg videre og vi ligger etter. Utnevnelsen av barneombudet og den administrative tilknytningen til departementet bør derfor tas opp til ny vurdering. Det hjelper lite å ha den eldste barneombudordningen hvis tankene og ideene om ombudet også er gamle.

Ett åremål, ikke to.

Den som sitter som barneombud kan utnevnes for maksimalt to perioder à fire år. Så lenge ministeren står for utvelgelsen av den som skal ha stillingen, kan en risikere at den som sitter som ombud bruker det første åremålet til å bygge opp om sitt eget kandidatur for neste periode. Dette er prinsipielt uheldig.Det bør vurderes å utnevne barneombudet for kun én åremålsperiode, men da for et åremål på seks eller syv år. Fire år er for kort til å få nok helhet, kontinuitet og resultater i arbeidet. Ett åremål i stedet for to vil gjøre stillingen mer uavhengig av myndighetene.

Bare barnas beste.

Hvorfor er uavhengighet så viktig? Barneombudet har ingen formell makt, men innflytelsen blir likevel betydelig når vi har anledning til å sette store og små politiske saker på dagsordenen.Dette innebærer samarbeid med og forslag til sittende myndigheter, men også kritikk der det måtte være nødvendig. Dette krever uavhengighet. Politikerne må styre både ut ifra hva som tjener saken, og hva som er salgbart blant velgerne. Barneombudet skal bare ha barnas beste for øye. Kritikk inviterer naturligvis ofte til debatt og behov for tilsvar fra dem som kritiseres. Barneombudets tilknytning til departementet legger unødige bindinger på slike debatter. Da jeg tok til som barneombud i 2004 fikk jeg beskjed om at departementet eller statsråden ikke kunne gå i debatt med meg, fordi barneombudet er en underliggende etat. Det er muligens andre rammer i dag, men mange debatter er det ikke blitt.Fordi konflikter synes godt i mediene, kan jeg forstå at det kan synes som om barneombudet for det meste kritiserer andre i sin kamp for barnas rettigheter. Vi som kjenner barneombudets virksomhet innenfra opplever at vi i større grad er med på et stort, felles prosjekt der mange arbeider med barns beste som mål.Barneombudet har sin spesielle rolle, fordi vi bare skal se på barnas beste i de sakene vi jobber for. Vi prøver å heve oss over markedskrefter, private interesser og politisk spill. Dette gjør at det stilles spørsmål til systemet. Spørsmål som av og til får voksne til å se barn i et nytt lys.

Voksnes ansvar.

Selv om de fleste barn i Norge har det bra, må alle voksne som lager rammene for barndommen stadig tenke nytt for å se manglene i skole-, barnehage og helsesystemene. Likeså må de se hullene i sikkerhetsnettet, systemet som består av alle de som kan oppdage og hjelpe barn i spesielle vanskeligheter. Barn må forholde seg til at det gjelder andre standarder for dem enn for oss voksne. Fordi de ikke har en så sterk stemme som oss, må de ta til takke med dårligere arbeidsplasser og farlig skolevei. Vi kan bli bøtelagt hvis vi ikke har setebelte på i baksetet på en taxi. Barn må stå på skolebussen, selv om de ikke kan velge om de skal ta buss til skolen eller ikke. Vi spiser en sunn lunsj i kantinen eller har matpakken i et kjøleskap. Barna har matpakken i sekken, de har kiosken på hjørnet eller ingenting.

Et paradoks.

Noen må snakke barnas sak i denne verden som er mest av alt skrudd sammen på voksnes premisser. Det er et paradoks at oppmerksomheten rundt barneombudet når historiske høyder i en sak som ikke dreier seg om barn. Det er trist å konstatere at institusjonen som beskytter barns rettigheter får full oppmerksomhet først når det er voksnes interesser som settes på spill. Prosessen med å bestemme hvem som skal sitte som barneombud i neste åremålsperiode er snart fullført. Når neste åremål er i gang, har vi fire år på oss til å finne en bedre modell. Vi må ikke la denne muligheten gå fra oss.