Ordenes betydning

Les også:

• Det utålelige ubehaget  
• Lærdom av terroren
• Farlig korrekthet
• Et kollektivt Stockholm-
  syndrom rammer redaktørene  

Etter terrorangrepet var det som om et vindu åpnet seg, der vi som bor i dette landet både kunne få luftet ut og møtes som medmennesker i stedet for å stå på hver vår side og dunke i glasset. Det ble jo åpenbart at det finnes noe som er viktigere enn småtteriene vi driver og krangler om i det daglige, nemlig verdier som solidaritet og respekten for liv. Fremdeles er vinduet åpent, men det kan raskt lukke seg. Derfor er det nødvendig å diskutere folkeskikk og språkbruk. Vinduet går jo igjen med et smell dersom man innleder møtet ved å beskylde hverandre for å være rasister eller politisk korrekte multikulturalister.

Upresis begrepsbruk

Bjørn Stærk er en kunnskapsrik og interessant skribent, både på sin egen blogg og i andre fora som Aftenposten. I "På utsiden av det gode selskap" advarer han mot kollektiv stigmatisering av meningsmotstandere, og påpeker at den foregår relativt uavhengig av de politiske posisjonene hos dem som ytrer seg. Det gjelder med andre ord å være konkret og presis.

Stærk skriver, iallfall delvis, på vegne av dem som selv mener at de står ute i kulden og vil inn, altså "kritikerne av innvandringspolitikken". Men allerede her blir begrepsbruken upresis. For hva er det de kritiserer? Vil de stenge grensene for alle utlendinger? Neppe. Vil de hindre muslimer i å komme inn i Norge, men slippe inn andre ikke-europeere? I så fall har de ikke sagt hvordan en slik politikk skal implementeres i praksis, eller hvordan de har tenkt å definere "en muslim". (Ville Walid al-Kubaisi ha sluppet gjennom nåløyet?) Vil de kanskje innføre en type "hvitt Norge"-politikk etter mønster av det gamle "White Australia"-prinsippet? I så fall sier de det ikke.

Et mylder av meninger

Saken er jo at det ikke finnes to, men et mylder av posisjoner i debattene om både innvandring og integrering. Det finnes de som vil redusere innvandringen fra ikke-europeiske land, men som har et liberalt syn på det eksisterende mangfoldet. Det finnes også noen som har et motsatt syn: Mange bør få komme inn, men de skal fornorske seg så raskt som overhodet mulig.

Med mindre det blir ryddet opp i begrepsforvirringen, vil ikke debatten flytte seg en millimeter, og tendensen til polarisering som var merkbar i årene før 22. juli vil kunne fortsette å utvikle seg ufortrødent. La oss derfor se nærmere på noen av begrepene som er i sirkulasjon.

Offerrolle

"Rasisme" er ett av dem. Det blir relativt lite brukt i offentligheten unntatt når innvandringskritikere ønsker å innta en offerrolle, men likevel sikkert i utide. Det er selvfølgelig ikke rasistisk å ønske at innvandrerne i borettslaget skal delta mer på dugnad, eller å protestere mot at hvite jenter blir kalt horer.

Det er selvfølgelig ikke rasistisk å ønske at innvandrerne i borettslaget skal delta mer på dugnad.

Derimot er det rasistisk å anbefale en omlegging av norsk bistandspolitikk på bakgrunn av afrikanernes angivelig lave intelligens, og å kritisere norske myndigheter for at de forstyrrer arbeidsmarkedet ved å slippe inn lav-IQ-afrikanere i landet. Begge deler ble hevdet i fjor, i en bok støttet av Fritt Ord. Likeledes fremstår det som rasistisk når en lokalpolitiker, også i fjor, skrev at hun heller ville at samer og reinsdyr skulle representere Norge i Eurovisjonen enn en svart jente. Ingen ting tydet på at det var noe annet enn jentas hudfarge det var noe i veien med. Rasisme er systematisk forskjellsbehandling av grupper på bakgrunn av antatt medfødte egenskaper, og begge eksemplene oppfyller kriteriene.

Islamofobi

Et annet problematisk ord er "islamofobi", altså frykt for muslimer. Å kritisere bestemte tolkninger av en religion som islam (for religioner eksisterer jo bare i kraft av religiøs praksis og tro) inngår i den nødvendige meningsutvekslingen i et liberalt samfunn, punktum. Derimot er det islamofobt å si at muslimer aldri vil kunne bli demokrater. Da trekker man en slutning det ikke finnes empirisk dekning for, og generaliserer om et stort antall mennesker som har lite felles seg imellom.

Troen på at muslimer legger planer for en maktovertagelse i Europa, og at disse planene realistisk kan gjennomføres, kan med rimelighet kalles islamofob. Her er det tale om en genuin frykt for et abstrakt fellesskap av muslimer, som forskningen ennå ikke har oppdaget. Faktum er jo at selve begrepet "muslim" er overmodent for en totalrenovasjon. Whiskydrikkende menn og ateistiske kvinner blir jo gjerne oppfattet som muslimer, bare fordi de slumper til å hete Abdul og Fatima. Når ordet "muslim" brukes om slike mennesker, blir det mildt sagt upresist.

Tvangsekteskap

Det er videre urimelig å kalle motstanderne av tvangsekteskap for å være islamofobe. Noe slikt er like meningsløst som å beskylde kritikerne av Israels menneskerettighetsbrudd for å være jødehatere. Det er jo ikke israelernes jødiskhet man vil til livs, men håndteringen av Palestina-spørsmålet – og likeledes er det ikke muslimskhet, men tvang man ønsker å bekjempe. Alle som har sett på saken, vet jo at tvangsekteskap henger sammen med slektskapsorganisasjon og ikke religion, og forekommer blant alle religiøse grupperinger f.eks. i India.

Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge

Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge, ettersom de fleste begås av innvandrere og jeg har rykte for å være innvandringsvennlig. Ordet "muslim" dukker alltid opp i disse mailene. Men de som begår overfallsvoldtekter tilhører etter alt å dømme en liten, spesifikk gruppe, som trolig er mer krigstraumatiserte enn muslimske. En pakistansk-norsk familiefar begår neppe noen overfallsvoldtekt. Å stanse familiegjenforeningen fra Pakistan ville derfor knapt gjøre noe utslag på denne statistikken.

Spiller på hat og forakt

Facebook-gruppen for borgere som ikke vil kjøre taxi med muslimske sjåfører, dersom den fortsatt eksisterer, er ellers ikke islamofob. Den spiller ikke på frykt, men på hat og forakt; posisjonen er muslimhatende, men ikke nødvendigvis islamofob.

De som bekymrer seg over de nå godt dokumenterte tendensene til "white flight" i Groruddalen og den mulige sosiale deklasseringen av de sterkt innvandrerdominerte områdene, fortjener ingen generell merkelapp. Bekymringen er både forståelig og rasjonell, og deles av mange, uavhengig av hudfarge, i og utenfor dalen. Interessant blir den imidlertid først når løsningsforslag kommer på bordet. Men den har like lite å gjøre med rasisme som Brochmann-rapportens påpekning av at innvandrere pensjonerer seg tidligere enn etnisk norske.

Den hvite rases fremtid

Å snakke om at flertallet av Oslos befolkning vil være "ikke-norske" om et visst antall år (underforstått: bare hvite kan være norske), som en statsstøttet organisasjon gjorde for et par år siden, er for øvrig noe ganske annet enn å bli forarget over at kvinnelig omskjæring fremdeles forekommer her i landet. Det siste handler om menneskerettighetsbrudd, mens det første røper en bekymring for den hvite rases fremtid, som er noe problematisk sett fra et humanistisk ståsted.

De som vil nekte kvinner å kle seg som de vil, med eller uten hodeplagg, er ikke rasister; derimot kan synspunktet kalles illiberalt. En liberaler må jo akseptere at ikke alle tar de samme livsvalgene som ham selv.

På dette området er problemet nokså jevnt fordelt. En oppfatning man av og til møter, er at det er noe galt med folk som ikke mener det samme som en selv. Det sant liberale synet er at uenighet er et mål i seg selv, blant annet fordi den viser at demokratiet fungerer. Blant annet derfor er det nødvendig å uttrykke seg presist. I motsatt fall slamrer vinduet igjen før vi vet ordet av det.