På 90-tallet ble Oslo som den delte byen satt på den politiske dagsorden. «Den delte byen» var et uttrykk for sosiale ulikheter. Erkjennelsen av at økonomiske overføringer ikke var tilstrekkelige virkemidler i utjevningspolitikken, satte også byutviklingen på dagsorden.
De siste månedene kom en rekke avisartikler som igjen beskrev Oslo som den delte byen, men da tilsynelatende basert på etnisk grunnlag. Overskriften for fenomenet var «Ola og Kari flytter fra innvandrerne» og beskrev at etniske nordmenn flytter fra Groruddalen, mens folk med ikke-vestlig bakgrunn flytter inn.
Ghetto på trygd
Overskriften er egnet til å bygge opp under eksisterende myter om forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Noe enkelte reaksjoner på de omtalte artiklene vitnet om;
«Byen kommer til å bli delt i to, og etter hvert vil «øst» bli som ghettoen i Paris eller Rosengård i Malmö. Så blir det opprør og eksplosiv kriminalitet når halve øst sitter på trygd», og «Bodde på Stovner og trivdes godt. Er selv norsk, men når jeg fikk vite at de fleste barnehagene her har over 90 -99 prosent innvandrere ønsket jeg ikke å la barnet mitt gå der. Har ingen ting imot innvandring, men når sønnen min prater bedre tamilsk enn norsk, blir det feil.» (Aftenposten 30. desember 2009).
Slike holdninger har i mange år hatt gode utviklingsvilkår – godt hjulpet av en tabloidisert presses ensidige og generaliserende beskrivelse av de andre.
Holdninger basert på fordommer og myter er noe av det vanskeligste å endre, men dersom vår politikk for fremtiden baserer seg på dette grunnlaget kommer vi fullstendig galt ut.
Hva er så myter og hva er realiteter? Norske avisers realitetsbeskrivelse utfordres nå av etterkommere av førstegenerasjonsinnvandrere. De beskriver norskpakistanere, norsktyrkere og norsksomaliere som stifter familie, får to til tre barn, tar utdanning, er i arbeidslivet og deltar i samfunnet for øvrig. Det er generasjoner som preges av så vel av norsk kultur som kultur fra deres foreldre og besteforeldres hjemland. De er som vi alle er, opptatt av at deres barn skal ha det godt og være en del av samfunnet.
Forskning fra de videregående skoler viser at andelen minoritetselever ved skolene har lite å si for skolens resultater. Det som påvirker resultatene er sosiale faktorer som foreldrenes utdanning og deres kjennskap til det norske systemet. Holder man foreldres inntekts- og utdanningsnivå konstant er det ingen forskjell på minoritets- og majoritetselever og at barn av ikke-vestlige innvandrere er klart utdanningsmotiverte. Ungdom med høyskole- eller universitetsutdanning har like gode utsikter til å få jobb i Oslo som majoritetsungdom. Forskerne mener at ønsket om høyere utdanning kommer fra foreldrene. De er bevisste på at barna bør integreres i det norske samfunnet og vet at utdanning er veien å gå.
Det er dette som er utgangspunkt for morgendagen. Vi må forme samfunnet vårt – på det som forener oss, ønsket om trygghet, velferd og det beste for våre barn. Når velferd og trygghet er samfunnets grunnpilar, blir det kulturelle mangfold spennende og utfordrende – ikke skremmende.
Søker det urbane
Samtidig med endringer blant innvandrere i befolkningen, skjer endringer i verdier og holdninger i den etnisk norske befolkning. Overskriftene i avisene indikerer at etnisk norske flytter fra innvandrerområder på grunn av fremmedfrykt.
Men er det slik? Unge mennesker flytter ut ikke bare fra Groruddalen men også fra de vestlige bydelene. De søker de sentrumsnære områdene bl.a. i Oslo indre øst – til de områdene som fortsatt har en dominans av ikke-etnisk norske. De søker til det urbane liv, med kafeer, parker og møteplasser som også særpreges av en multikulturell og multisosial befolkningssammensetning.
Indre øst-satsingen fra 90-tallet bærer frukter og har ført til en bedre sosial balanse og gjort de sentrumsnære områdene attraktive. Men fortsatt er det slik at disse bydelene har en overvekt av små og etter hvert dyre leiligheter som ikke tilfredsstiller barnefamiliers behov. Derfor flytter barnefamilier ut til områder med større og rimeligere boliger. Mange flytter til drabantbyområder som Groruddalen. De færreste flytter til Oslo Vest, ikke fordi de ikke vil bo der, men fordi de ikke har råd.
Bekymring
Befolkningen i Groruddalen ser med bekymring på hvordan en skal kunne utvikle fellesskap i et miljø som raskt endrer seg. For i motsetning til Oslo indre øst, finnes det få arenaer der befolkningen kan møtes og bli kjent. Således mangler Groruddalen mulighetene for den urbane livsførselen moderne mennesker ønsker. Oslo vest har mange flotte villaer og dyre boliger, men mangler møtesteder og boliger i en prisklasse for folk flest.
Oslo er fortsatt den delte byen. Fortsatt må målet være å utjevne levekårsforskjellene, og skape en by der folk med ulik sosial og etnisk bakgrunn skal ha muligheter for å utvikle et miljøfellesskap. En kvalitet ved vårt samfunn er at direktørsønnen og sønnen til kassadamen på Rimi skal kunne gå på samme gode skole og samme muligheter til utdanning. Disse kvalitetene må også speiles i den materielle strukturen i byen. I så måte kreves strukturelle endringer i så vel byens øst og vest som i byens nord og sør.
Kommentarer