Margaret Skjelbred skriver i sitt innlegg, "Vitnesbyrd fra en smekket flue" (Aftenposten 28. mars), at Forfatterforeningens litterære råd advarte henne "mot en videre forfatterkarrière" da det i sin tid to ganger avslo hennes søknad om medlemskap.
Men Rådet har da aldri prøvd å advare forfattere mot å skrive flere bøker! Rådets oppgave er å garantere for at de medlemmer som opptas i foreningen holder en viss litterær standard. Jeg forsøkte i mitt første innlegg, "Vitnesbyrd fra en flue på veggen", å forklare hvorfor et slikt kvalitetskrav er tvingende nødvendig. For å gjenta: Om ikke kvalitetskravet opprettholdes, mister vi all troverdighet som seriøs motpart overfor våre viktigste forhandlingspartnere: Staten ved Kulturdepartementet og Kulturrådet.
Fordele midler.
Ettersom Forfatterforeningens eksistens hviler på kvalitetsgarantien, blir spørsmålet jeg stilte: Hvem skal så foreta vurderingen? Staten? Forleggerne? Leserne? Blir ikke vurderingen best ivaretatt av Forfatterforeningens egne tillitsmenn, valgt på årsmøtet for en viss tidsperiode: Ni erfarne forfattere av ulik alder, kjønn, målføre og litteratursyn? Disse spørsmålene forblir ubesvart. Margaret Skjelbred skriver at "ordningen" koster mange penger. Om det er Det litterære Råds arbeid hun sikter til, så koster det foreningen minimalt i forhold til de millionsummene Rådet skal fordele.Margaret Skjelbred har heller ikke sett "noen gode og vektige argumenter for hvordan den eksklusive ordningen bidrar til å heve kvaliteten på norsk skjønnlitteratur". Forståelig nok. Kvalitetslitteraturen er det forfattere i og utenfor Forfatterforeningen som frembringer. Foreningens formål er i første rekke å bedre forfatternes kår. Det skjer fortrinnsvis gjennom stipendtildelingen. Rådets oppgave er å fordele stipendmidlene på best mulig måte. I fjor gikk 125 stipendier til forfattere som ikke var medlemmer av Forfatterforeningen.
Kommentarer