Midtøsten. Norske Midtøsten-debatter følger sin egen logikk. I stedet for å diskutere sak, slår man hverandre i hodet med egne meninger og utvalgte sitater. Og når dét ikke virker lenger, går man løs på personen med skjellsord og mistenkeliggjøring.
Følger opp.
Dette kjennetegner den siste tids «Willoch-debatt» bl.a. i Aftenposten der Indremisjonsforbundets Karl Johan Hallaråker og KrF-formannen Dagfinn Høybråten følger opp kritikken av mannen.
Kåre Willoch kan erte på seg en stein. Dette er hevet over enhver diskusjon. Han er påståelig og dessuten utholdende. At han som debattant helst velger de argumentene som støtter hans syn, er en del av pakken. Han er tross alt ikke så forskjellig fra alle oss andre.
Men gjør det ham til en antisemittisk og antijødisk rasist?
Skremmer bort debattanter.
Begrepet antisemittisk har lenge vært brukt av mange som føler seg kallet til å forsvare Israel mot kritikk. Jeg våger den påstanden at dette har fått mange til å avstå fra å ta del i den offentlige debatten om Israels politikk i de okkuperte palestinske områdene. Dermed har det langt på vei vært mulig å marginalisere kritikerne som en utgruppe, da i motsetning til Israels-vennene.
For noen synes Willoch å være en slik utgruppe helt alene.
Anklager.
I tillegg til å anklages for å være både «antijødisk» og «antiisraelsk» (Hallaråker 22. januar), kritiseres Willoch bl.a. for at han ikke forteller «hele» historien om Israel og palestinerne (Høybråten 27. januar). Som om noen noensinne har skrevet den historien. Selv Hallaråker og Høybråten skriver sine versjoner.
Men deler Hallaråkers palestinske kristne venner hans syn om at «...for hundre år siden fantes det ingen palestinere»?
Regelmessige beskyldninger.
Willoch beskyldes regelmessig for å misbruke den israelske historikeren Benny Morris. Det som derimot ikke er diskutabelt, er at Morris torpederte en av de mest seiglivede mytene omkring Israels tilblivelse. Og plutselig var det lov å si at sionistenes angrep på palestinske lokalsamfunn bidro til å jage hundretusener på flukt.
Ikke minst fra israelsk hold kommer en jevn strøm bøker som bidrar til å gjøre den «vedtatte» historien mer nyansert. Hallaråker anbefaler sine egne bøker, men det kan tenkes at han vil ha nytte av å lese hva andre skriver også.
Kåre Willoch er ikke ufeilbarlig, og mange liker ikke hva han skriver. Men tiden er nå muligens inne til å ta et skritt tilbake og la skjellsordene hvile litt. Og tenke over hva man vil si den dagen man treffer en ordentlig «antijødisk rasist».
Kommentarer