NY START FOR PALESTINA. Dette var samtidig starten for en palestinsk samlingsregjering som ble født etter måneder med innfløkte forhandlinger, ledsaget av økonomiske sanksjoner, blodsutgytelser og generelt svært vanskelige forhold.Regjeringen hadde sitt første møte etter at den palestinske selvstyreadministrasjonen hadde hatt et meget vanskelig år. Våre økonomiske vanskeligheter ble dramatisk mye større etter de frie valgene som brakte Hamas til makten. Fordi det politiske programmet til Hamas ikke samsvarte med essensielle elementer i fredsprosessen, heri inkludert anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og en forpliktelse fra palestinsk side på å gi avkall på voldsbruk, innførte det internasjonale samfunn sanksjoner mot det palestinske selvstyret.
Krystallklar erklæring.
Selv om mye av diskusjonen som førte frem til dannelsen av samlingsregjeringen er blitt konsentrert om disse to forpliktelsene, burde det ikke ha vært stilt spørsmål ved deres gyldighet. Tross alt ble disse forpliktelsene avgitt av Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) - den legitime representant for det palestinske folk - i en krystallklar og bindende erklæring i 1993. Ingen palestinsk regjering er bemyndiget til å gå tilbake på denne forpliktelsen.Saken er den at den nye samlingsregjeringen i sin politiske plattform erklærer at den vil stå ved alle de avtaler PLO i sin tid undertegnet. Det hersker ingen som helst tvil om at de to forpliktelser - til å anerkjenne Israel og avstå fra vold - hører innunder dette. Som en person som lenge har arbeidet for fred og forsoning med Israel - en fred basert på gjensidig anerkjennelse av rettighetene til hvert av de to folk - har jeg alltid støttet PLOs politiske program og dermed de forpliktelser det inneholder. Jeg gjør dette fremdeles. Mitt første mål er å lede arbeidet for å få en slutt på de økonomiske sanksjoner og å gjenopprette soliditeten i våre statsfinanser.
Lever i fattigdom.
I det vanskelige året som har fulgt innføringen av sanksjonene, har fattigdommen og arbeidsløsheten nådd svimlende høyder. I dag lever nesten to tredjedeler av den palestinske befolkningen i fattigdom. Inntektene pr. innbygger ligger på 60 prosent av nivået fra 1999. Men her vil jeg sitere USAs tredje president Thomas Jefferson som sa: "Hvis vi skal drømme, er det vakre håp like billig og langt mer bekvemt enn den mørke fortvilelse". Som palestiner er jeg forpliktet til å arbeide utrettelig for å gjøre mitt folks drømmer til virkelighet.Vi palestinere har en drøm om å leve et normalt liv. Vi drømmer om at den dagen må ta slutt da palestinske bønder på Vestbredden må se sine avlinger bli ødelagt for å bygge veier der bare israelere får ferdes. Vi drømmer også om å få en slutt på at palestinske barn må overvinne israelske militære kontrollposter for å komme seg til skolen. Endelig lengter vi etter å oppleve at de 1,4 million palestinere i Gaza ikke lenger skal være trengt inne på et lite landområde som er avstengt fra resten av verden. Som alle andre folkeslag fortjener vi frihet i vårt eget land. Vi fortjener demokratiske, gjennomsiktige og ansvarlige institusjoner. Og vi fortjener å leve i fred og økonomisk samarbeid med våre naboer, inkludert Israel.
Verdenssamfunnets støtte.
Gjennom årenes løp har det internasjonale samfunnet oppmuntret og støttet palestinerne i arbeidet med å bygge demokratiske institusjoner som et fundament for vår fremtidige stat. Penger fra giverland har bidratt til å betale for skoler, sykehus, og veier i tillegg til å støtte godt styresett og å tilby kunnskaper om hvordan man skaper en fungerende administrasjon.I min tidligere periode som finansminister, fra juni 2002 til desember 2005, spilte jeg en ledende rolle for å etablere gjennomsiktighet og ansvarlighet i myndighetenes finanser ved å innføre en rekke dype vidtrekkende reformer som vidro til å bringe vårt offentlige finansieringssystem opp til internasjonal standard. Dette inkluderer at finansdepartementet har fått kontroll over alle offentlige budsjetter, at pengebruk som ikke er budsjettert har opphørt, og at detaljerte oversikter over pengebruken er blitt offentliggjort regelmessig.Siden de internasjonale sanksjonene ble innført, har bistanden fortsatt å strømme inn, noe som har bidratt til å hindre sult. Men ved å kanalisere pengestrømmen slik at den går utenom finansdepartementet, har giverne utilsiktet bidratt til å motvirke disse institusjonsbyggende fremskrittene. Pengene som kommer inn kan ikke lenger spores, og vi kan ikke forsikre oss om at de ikke blir misbrukt.Dessuten øker vår avhengighet av hjelp utenfra mens vår økonomiske utvikling kveles. I 2005, for eksempel, ble bare 16 prosent av bistanden fra EU regnet som humanitær. I fjor hadde det tallet steget til 56 prosent.
Vil ikke bli tiggere.
Vi forsøker ikke å bli en nasjon av tiggere, avhengig av omverdenen for å kunne fø vår befolkning. Vi har kapasiteten, utdannelsen og talentet til å bygge en blomstrende økonomi og et sterkt demokrati. Men vi kan ikke gjøre det så lenge Israel sperrer våre grenser og holder tilbake tollinntekter som de skylder oss, eller så lenge USAs banklover nekter private amerikanske banker å håndtere palestinske myndigheters finanser.For at vi igjen skal kunne begynne å utvikle de institusjonene og systemene som skal gjøre oss selvhjulpne og virke som støttepilarer for vår fremtidige stat, må sanksjonene heves.
Veien ut av konflikten.
USA har lenge erkjent - slik resten av verdenssamfunnet har gjort - at opprettelsen av et levedyktig og uavhengig palestinsk stat på Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem) og Gaza-stripen, er veien ut av denne nesten 60 år gamle konflikten. Men inntil det internasjonale samfunnet viser den politiske viljen til å få til en altomfattende avtale, som vil tillate palestinerne friheten til å bygge vår egen økonomi og institusjoner i vårt eget land - så vil vi alle fortsette å betale prisen. Fortvilelse vil fortsette å tære på håpet.Og, for ikke å glemme Jeffersons ord, håp er like billig som og langt mer bekvemt enn den mørke fortvilelse. Fra Los Angeles Times Norsk enerett: Aftenposten
Kommentarer