Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av dem som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette.
Omfattende adgang.
Politiet i Norge står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir iverksatt – direktivet utvider i for stor grad en allerede omfattende adgang til overvåking. Høyres program slår tydelig fast at ved behov for nye etterforskningsmetoder må personvernhensyn veie tungt. Videre er det programfestet at Høyre stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet.
Retten til privat sfære.
Men EUs datalagringsdirektiv pålegger teleoperatører og Internett-leverandører å lagre omfattende data knyttet til elektronisk kommunikasjon i minst seks måneder. Rettssikkerheten i et liberalt demokrati er ikke bare til for å beskytte borgerne mot kriminelle handlinger, men skal også sikre borgernes fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.
Selvsagt skal politiet ha tilgang til effektive virkemidler for å etterforsker terrorisme og alvorlig kriminalitet, men disse må stå i forhold til dagens trusselbilde samt konkrete trusselvurderinger og ikke svekke forutsetningene for demokratiet det skal beskytte.
Skjerpet lovgivning.
Den tyske forfatningsdomstolen har nettopp omtalt datalagring som et spesielt tungt inngrep, kravet til lovgivning må som en følge av dette må skjerpes. Avgjørelsen er en seier for personvernet, og setter en grense for hva som er akseptable virkemidler, selv når myndighetene påberoper seg mulig terrorisme som begrunnelse.
Kommentarer