Fadese.Som Nils Butenschøn ved Norsk senter for menneskerettigheter skriver i Aftenposten 15. januar, er utenriksministerens brev til Israel og USA en alvorlig fadese. Ikke bare gir utenriksministeren garantier for at Norge aldri vil boikotte Israel, men kanskje det verste: Han forsvarer indirekte bygging av muren.
Endret politikk.
Finansminsterens blunder kunne forståes på bakgrunn av kort fartstid. Gahr Støres brev er derimot ikke bare en korrigering av finansminsterens uttalelser, men faktisk et signal om endring av norsk utenrikspolitikk. Men at uttalelsen fra utenriksministeren må betraktes som en traktaterklæring som binder Norge, er vel å ta litt hardt i.
Hardkjør.
Denne saken viser klart hvordan irrasjonelle holdninger og angst kan gjøre seg gjeldende i politikken - og ikke minst medienes makt. Det har vært drevet et hardkjør mot SV. Ekstremt kom dette til uttrykk i et NRK-program med Viggo Johansen der alle deltakerne nærmest forsvarte Israel, med unntak av en eneste kvinne som talte palestinernes sak.
Folket enig.
Både Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre er populære for deres direkte tale, men også for deres politiske syn. Jeg vil tro at flertallet av den norske befolkning egentlig slutter opp om kritikken av Israel, selv om boikottaksjonen kan diskuteres. De fleste nordmenn har vel nå fått med seg at Israel er en okkupasjonsmakt som daglig ydmyker palestinerne og som gir blaffen i internasjonale avtaler og FN-uttalelser. Landet tar seg åpenbart til rette som det passer seg. Gahr Støre har tidligere gitt klart uttrykk for sitt syn på Israels brudd på internasjonale lover, og med sin bakgrunn skulle han ha alle muligheter til å bli en utmerket utenriksminister. Hans brev til Israel og USA var, som han innrømmer i dagens avis, en overreaksjon. Er det byråkratene i UD som har skremt ham? Utfra tidligere uttalelser, sikkert hans egentlige mening, må han angre bittert på sitt utspill.
Overreaksjon.
Historisk minner det meg om statsminister Per Borten som kom til å vise Folkebevegelsen mot EFs Arne Haugestad et brev på en flytur til Brussel. I stedet for å legge seg flat, som det heter i dagens moderne språk, kunne han selvsagt ha uttalt at som statsminister kan han selv vurdere hvem han vil vise brev til. Noen beklagelse var unødvendig. Men på grunn av "haukene" i regjeringen og hans relativt svake stilling der overreagerte han - med de følger det fikk.
Kommentarer