Bjørnebye-saken. Da Pressens Faglige Utvalg (PFU) nylig behandlet en mye omtalt klage fra den tidligere fotballtreneren Stig Inge Bjørnebye, oppsto det en episode som, til tross for at rommet var fullt av journalister, hittil har vært upåtalt:Et av utvalgsmedlemmene spurte om ikke uttalelsen fra PFU burde inneholde en passus om krenkelse av privatlivets fred. Sekretariatet kunne da opplyse om at dette hadde man vurdert, men forkastet, fordi det ville kunne oppfattes som om de omtalte private episodene i Bjørnebye-
saken virkelig hadde skjedd.Argumentet ble godtatt av utvalget. Dette er interessant og avdekker etter mitt skjønn pressens akilles-hæl anno 2008.

En menneskerettighet.

Da forestillingen om privatlivets fred først ble brakt på bane i juridisk sammenheng på slutten av 1800-tallet, hadde det sammenheng med en stadig tiltagende ufyselig tendens i pressen til å eksponere menneskers privatliv. Forestillingen om "retten til privatliv" er faktisk ikke mer enn litt over hundre år gammel og bygger på en artikkel i Harvard Law Review fra 1890.Artikkelen har slått rot i vår straffelov og siden blitt anerkjent som en menneskerettighet på linje med retten til ytringsfrihet. Strafferettslig særmerker krenkelser av privatlivets fred nettopp ved at spørsmålet om hva som er sant og ikke-sant er av underordnet betydning, i motsetning til injurielovgivningen der sannhetskriteriet står sentralt.

En uholdbar situasjon.

Selvsagt er Agderpostens artikkel om Bjørnebye en krenkelse av fotballtrenerens privatliv - enten de omtalte forhold har funnet sted eller ikke. Den skildrer intimsfæren på en måte som burde være en sivilisert presse fremmed. Ved å isolere krenkelseskategorien til faktiske forhold, vil PFU på et senere tidspunkt kunne komme i en uholdbar situasjon.For øvrig er det heller ikke gitt noen å si noe generelt om hva som er det verste private overgrepet - fiksjonen (usannheten) eller virkeligheten.

Etisk glipp.

En slik etisk glipp fra utvalgets side er selvsagt ikke alvorlig hvis det ikke var for at pressen de siste årene har avdekket et særdeles ambivalent forhold til eksponering av privatlivet. I høyesterettsprosessen i den såkalte Big Brother-saken la Se og Hørs prosessfullmektig frem en erklæring fra generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Den hadde front mot både lagmanns- og tingrettsdommen i samme sak, og viste med tydelighet at pressens organisasjoner for tiden er på kollisjonskurs med både nasjonal og internasjonal rettsutvikling på området (Høyesterett så bort fra påstandene til generalsekretæren).

Sivil ulydighet.

I Borgarting lagmannsrett vitnet Redaktørforeningens generalsekretær nylig til fordel for Se og Hør mot overgrepene mot Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther. Han mente for øvrig at PFU, der han ikke er medlem, med stor sikkerhet ville gitt Se og Hør medhold (dom i saken er ennå ikke falt).Dersom pressens organisasjoner fortsetter å konkurrere, og tape, i forhold til jusen på dette området, er vi snart i en situasjon der mediene utøver sivil ulydighet.Og den gjør det for å håndheve retten til å krenke menneskers privatliv. Det er ingen tjent med, aller minst pressens selvreguleringsordning som er basert på at etikken er strengere mot egen profesjon enn det loven er.

Frasier seg kildevernet.

Men pressens privatlivsproblemer stikker dypere enn som så. Det er ikke lenge siden norske redaktører ville gått på barrikadene for å forsvare redigeringsretten. De ville gjort det av hensyn til ytringsfriheten, blant annet gjennom strengt å håndheve kildevernet. I dag er situasjonen snudd på hodet. Ytringsfriheten forsvares nå ved å frasi seg kildevernet og redigeringsretten gjennom å slippe nettdebattene løs. I en fjernsynsdebatt nylig hevdet en nettredaktør at han var innstilt på å gi påtalemyndigheten IP-adressen til nettdebattanter som forgriper seg mot straffelovens bestemmelser. Med andre ord opptrer man først som vertskap for pervertert offentlighet, for så i neste øyeblikk å slippe til påtalemyndigheten for å straffe dem som forgriper seg.

Grunnlag for optimisme?

Aftenpostens debattredaktør har i etterkant av Bjørnebye-saken uttrykt optimisme med tanke på en etisk rensing av nettavisenes diskusjonsforaer. Det er langt fra sikkert at det er grunnlag for en slik optimisme. For det tok mindre enn 24 timer fra redaktøren hadde skrevet sin kommentar til representanter for norske redaktører hadde slått kraftig tilbake mot antydninger om at norske nettaviser heretter skal underlegges krav om forhåndsredigering av nettdebatter.Lengst gikk VG Netts redaktør som hevdet at selv om mennesker blir drept i trafikken, vil ingen komme på tanken å fjerne veiene - en etisk slutning som ikke bare er en fornærmelse mot intellektet, men også en makaber videreutvikling av formuleringen om at det ikke er mulig å lage omelett uten å knuse egg.

Bunnlinje og moral.

Det er lett å se hvorfor slik sviktende etikk kommer til uttrykk. Redaktørene har gjennom de siste tiårenes utvikling fått et like tungt ansvar for mediets bunnlinje som dets moral. Nå kappes ledelsen for de største og mest besøkte nettstedene om å prise nettdebattenes utvidelse av ytringsretten samtidig som de resolutt unngår å drøfte forholdet mellom de to jevnbyrdige artiklene i den europeiske menneskerettighetskonven-
sjonen - artikkel åtte som forsvarer privatlivets fred og artikkel ti som verner retten til den frie ytring. Slik unnlater man å ta stilling til det grunnleggende demokratiske maksimet om at uten respekt for privatliv, mister
ytringsretten sin verdi. Journalistene, som i mindre grad enn redaktørene har aviseiernes pust i nakken, kan tillate seg å tenke mer prinsipielt.Norsk Journalistlag, som i mange år har ivret for en endring av Vær Varsom-plakaten på dette punktet, vet i tillegg at det er lagets medlemmer som kommer i kritikkens frontlinje når pressen mister troverdighet. Men journalistene er i mindretall i styret i presseforbundet der plakatens endringer vedtas.

Profitt som motiv.

Det er selvsagt profitt som er det egentlige motivet bak de kvalmende angrepene på enkeltmenneskers privatliv i enkelte avisers nettdebatter. Det er ikke teknologien i seg selv som er umenneskelig, det er som oftest den profitthungrige anvendelsen av den som representerer den største utfordringen for enhver profesjonsetikk.For å holde oss til veimetaforen til den nevnte VG-redaktøren: The information highway er kommet for å bli. Men det er nå på høy tid å etablere midtrabatter langs motorveien slik at vi skiller trafikken som går i ulike retninger.Det er ingen grunn til at mediene skal holde sin hånd over personangrep som før eller siden vil føre til tap av menneskeliv.