Utskrift er sponset av InkClub InkClub

Psykiatere føler ansvar

TVANG. Norsk psykiatrisk forenings medlemmer er ikke komfortable med det høye innslag av tvangsinnleggelser og tvangsbruk i norsk psykiatri.

Ikke bare biologi. I Aftenposten 7. november har doktor i sosiologi, Øystein Nilsen, en replikk omkring temaet "Velferdsstatens stebarn". Essensen i innlegget er to forhold:1) Vi har et sviktende/utrygt psykiatri-
tilbud.2) Psykiatrien domineres av "biologisk psykiater" som med "sin rigide diagnosefiksering og fokuset på symptomdempning gjennom medisiner . . . bidrar til det tilfeldige og utilstrekkelige behandlingsresultat".At tilbudet er perfekt, vil ingen påstå. Men det må kunne innrømmes at Norge har et psykiatritilbud som for de fleste brukeres vedkommende oppleves tilfredsstillende, og gir god hjelp. Både når det gjelder dette punktet, og Nilsens andre hovedpoeng går man ut fra at han kan dokumentere sine påstander. Det er vel derfor han underskriver med sin akademiske grad?

Grundig utdannelse.

Når det gjelder hans andre hovedpunkt, vil jeg hevde at han i det vesentlige fremsetter en feil påstand. Av landets ca. 1000 psykiatere vil ca. halvparten ha en grundig psykoterapi-
utdanning av mange års varighet etter avsluttet spesialistutdanning. Et stort antall har mange års egenterapi, både for å løse egne problemer, og for å lære seg å kunne skille bedre mellom egne og pasientenes behov.I Norsk psykiatrisk forenings helsepolitiske manifest i anledning av at foreningen er 100 år, vil Nilsen finne våre prioriterte satsingsområder. Det er psykiaterens rolle innenfor psykisk helsevern å se sammenhengen mellom psykologi, psykososiale, relasjonelle og biologiske forhold, men det biologiske har ikke en dominerende stilling, som Nilsen hevder. Norsk psykiatrisk forenings aktiviteter i jubileumsåret i form av faglige utdanningsprogrammer har hovedvekt på psykologisk, psykososiale, relasjonelle aktiviteter Vi har et årlig fagseminar omkring biologisk psykiatri. Hvis Nilsen møter der, vil han få et nyansert inntrykk av hva "biologisk psykiatri" er.Et annet eksempel: I Stavanger har vi nå for 19. året på rad arrangert Europas største regelmessige psykiatrikonferanse. Temaet i år var "Avhengighet" i alle varianter, den gode som den vonde. Hvis Nilsen vil, kan han danne seg et inntrykk av de viktigste temaene vi er opptatt av ved å klikke seg inn på www.schizofrenidagene.no. Neste år er temaet "Psykose: Forvirring, annerledeshet, lidelse eller sykdom?".

Klar over fallgrubene.

For tre år siden hadde vi som tema "Diagnoser: farlige stempler eller gode knagger?". Det er naivt å tro at norske psykiatere ikke er klar over fallgrubene knyttet til diagnosesystemer. Det diskuteres med utdanningskandidatene fra dag én, og jeg vil påstå at få har en mer reflektert holdning til dette enn norske psykiatere.Men, de dårlige eksemplene kan man finne, og vi har kontinuerlige prosesser innen egen yrkesutdanning og -utøvelse for å minimere disse. Nilsen skriver at "psykiske lidelser primært er en livssmerte . . . ". Det er også undertegnedes oppfatning. Norsk psykiatri er blant forkjemperne for en slik tradisjon internasjonalt. Men det står ikke i motsetning til biologisk psykiatri; noe det siste tiårets hjerneforskning tydelig har vist.

Tvang og tvangsbruk.

I samme utgave av Aftenposten har "menneskerettsjurist" Gro Hillestad Thune et innlegg hvor hun etterlyser engasjement fra norsk psykiatri når det gjelder menneskerettigheter som brytes, for eksempel ved tvang og tvangsbruk. Norsk psykiatrisk forening vil delta aktivt sammen med brukerorganisasjoner og andre fagpolitiske foreninger for å sette søkelyset på dette.Norsk psykiatrisk forenings medlemmer er ikke komfortable med det høye innslag av tvangsinnleggelser og tvangsbruk i norsk psykiatri, og har i sitt helsepolitiske manifest tatt dette opp som ett av ti hovedpunkter for et verdig psykisk helsevern. Norske psykiatere har her, som Hillestad Thune skriver, et stort ansvar, og føler et stort ansvar.De fleste norske psykiatere kunne nok, som Thune, titulert seg som "menneskerettspsykiatere"; for de fleste er det i videste forstand et slikt engasjement som ligger til grunn for deres yrkesvalg. I en slik sammenheng blir det derfor feil bare, og om igjen og om igjen, å skyte på pianisten. Pianisten spiller etter beste evne på det instrumentet han har fått utdelt. Derfor må man også "bråke om det som er bra", av og til.

Les også

Kommentarer

Debatten vil bli moderert i ettertid

Siste fra seksjon

På forsiden akkurat nå

Siste nytt

Tjenester

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer