Morsmåletsplass innen forskning og undervisning ved norske universiteter er for tiden under debatt. Per Qvale gjentar i Aftenposten 21.12 en påstand fra en kronikk av Bale og Hagen om at en vitenskapelig artikkel publisert på norsk, i akademisk sammenheng nå bare teller en femtedel av en artikkel publisert på engelsk. Før dette blir en etablert "sannhet" bør det nevnes at fullt så galt er det ikke. Det riktige er at artikler publisert i de aller "beste" publiseringskanalene (ca. 20 % av artiklene), skal telle fem ganger så mye som artikler i alle andre tidsskrifter. Det betyr at det ikke er noen fordel å publisere på engelsk hvis du ikke får artikkelen inn i et av topptidsskriftene. Hensikten med ordningen er prisverdig; å stimulere til og honorere høy kvalitet. Men helt greit er ikke dette, av flere grunner. Faktoren fem er ikke godt begrunnet, og det å velge ut topptidsskrifter er langt fra enkelt, hvilket vi som har hatt i oppdrag å kvalitetssikre dette utvalget kan bevitne. At topptidsskriftene hovedsakelig er engelskspråklige kan det heller ikke være tvil om. Vektleggingen av engelsk som publiseringsspråk er ukontroversielt innen naturvitenskapene, men at dette kan skape urimeligheter på en del andre fagområder burde ikke overraske. Egentlig var det meningen at prinsippet med registrering av vitenskapelig produktivitet bare skulle få effekt ved fordelingen av penger mellom universitetene. Dessverre er det tegn som tyder på at samme type tankegang nå sprer seg nedover i systemet og får utilsiktede bivirkninger.
Kommentarer