RUNDT EN MILLIARD mennesker kjemper for å overleve på mindre enn fem kroner pr. dag. Knapt noen skjenket dem en tanke da Yara, Hydro-avleggeren som Eivind Reiten klippet fra Norsk Hydro og sendte på børs som selvstendig selskap i 2004, fremla resultatet for 1. kvartal fredag. Det var knusende godt, og Yara steg momentant med 13 prosent på Oslo Børs. Dette betyr at aksjen midt i subprime-krisen har løftet seg 140 prosent på ett år og gjort Yara til det tredje mest verdifulle selskapet på Oslo Børs etter StatoilHydro og Telenor.

Stigende priser.

I rettferdighetens navn skal det likevel sies at verdens fattige ville vært enda verre stillet uten Yaras kunstgjødsel, og en solid porsjon av prisveksten på kunstgjødsel kommer fra en oljepris som har steget fra 10 dollar til 110 dollar på korte 10 år, og har bidratt til å gjøre Norge til et økonomisk lykkeland i en verden hvor folk gråter hver gang en bensintank skal fylles. Saktens merkes gjødselprisen i Norge også. Bøndene betaler titusener mer for kunstgjødselen enn tidligere, og folk flest kan trygt forberede seg på at matvareprisene kommer til å stige i månedene fremover. Norske bønder forlanger, tradisjonen tro, den høye gjødselprisen kompensert i jordbruksoppgjøret, en luksus flertallet av verdens matprodusenter bare kan drømme om. Og uten gjødsel, faller avlingene, i verste fall ned til det halve.Det mest paradoksale med matvarekrisen er at den et godt stykke på vei er styrt av velmenende myndigheter. For å lette situasjonen for sine egne borgere, har en rekke land innført subsidier, priskontroll og eksportstopp. Flere land har også tatt bort, helt eller delvis, merverdiavgiften på kornprodukter. Dermed har de signaler som økte priser normalt sender til den enkelte bonde, og som oftest får ham til å øke produksjonen for å tjene mer penger, ikke kommet frem.

Klima og mais.

Hjulpet har det heller ikke at en like velment klimapolitikk har fått mange tungt subsidierte storprodusenter av mat i Europa, USA og Canada til å legge om til produksjon av etanol til biobrensel i stedet for mat. Store mengder mais havner derfor på bensintanken i stedet for på verdens middagsbord. Essos eldgamle, banale, men velkjente reklameslagord om å "putte en tiger på tanken" har dermed fått en kraftig bismak. Det er ikke bare tigeren som forsvinner. Sammen med den går også verdens regnskog, fordi biodiesel, dyr kunstgjødsel og generelt dyrere olje og oljebaserte produkter (traktorer, høstemaskiner og lignende) gjerne kompenseres med å ta i bruk større produksjonsarealer. For klimaet ville det vært langt gunstigere å oppnå produksjonsøkningen ved å øke avlingen på arealer som allerede er gjort til jordbruksland.En annen sak er at i enkelte land, særlig da Kina, hvor velstandsutviklingen har gått raskest, legger den økonomiske ekspansjon stadig større jordbruksområder under asfalt og betong samtidig som kineserne øker forbruket av kjøtt. Og kjøttproduksjon krever korn i store mengder. Det er sørgelig lite effektivt å sende kornet gjennom kua før det havner på middagsbordet som kjøtt. Men ikke engang kinesiske myndigheter tør forsøke å hindre kineserne i å ta i bruk vestlige matvaner når de først har fått råd til dem.

Tatt med buksene nede.

Strengt tatt burde ingen være overrasket over matvarekrisen som utvikler seg. Likevel virker det som om en hel verden er tatt med buksene nede. I 25-30 år har matprisene vært lave, ikke minst takket være enorme statssubsidier i vestlige land, som har gjort det blytungt for utviklingslandene å drive frem et effektivt jordbruk på egen jord. Det finnes rett og slett ikke et fungerende marked for mat som effektivt og i løpet av få år har kunnet tilpasse seg velstandsutviklingen i "de nye landene", de uberegnelige statlige subsidiene, den skyhøye oljeprisen, import- og eksportrestriksjonene samt den internasjonale klimapolitikken. Nå ligger regningen på bordet og skal betales.Det store spørsmålet nå er om matvarekrisen vil bli langvarig eller ikke. Svaret er ikke enkelt, særlig ikke når store mengder hvete, mais og ris åpenbart ikke slipper frem til forbrukerne fordi produsenter og eksportører venter enda høyere priser, og dermed vil vente med å sende varene på markedet. Slik fungerer også kapitalismen. Samtidig er ikke matproduksjon noe man kan skru av og på, slik man ofte kan med industriprodukter. Det tar tid å dyrke nytt land, og det tar tid å gjenåpne arealer som ligger brakk. Eksperter i FAO sier til Financial Times at det vil ta minst 7-10 år å få satt de enorme jordbruksarealene som ligger mer eller mindre brakk i Øst-Europa, Russland og Brasil, i ny, effektiv produksjon. Det største håpet på kort sikt setter de samme ekspertene til USA, som før har vist en frapperende evne til å riste frem ny produksjon. Pussig, forresten, at ingen av dem nevner Zimbabwe, som før Mugabe sendte krigsveteranene løs på de store farmerne, var det sørlige Afrikas viktigste kornkammer, men nå ikke engang kan klare å brødfø seg selv. Men selv der vil det selvsagt ta noen år før virkningene etter Mugabes herjinger kan slettes ut, hvis det overhodet er mulig å få dyktige farmere til å sette i gang på nytt i landet.På den positive siden gjelder ifølge ekspertene at det kan gå relativt raskt å gå tilbake fra produksjon av etanol til mat, og det bør også være relativt enkelt å forandre lover og reguleringer med henblikk på den nye situasjonen. Personlig er jeg ikke så sikker på det siste. Knapt noe område er så befengt med politisk klister som nettopp landbrukspolitikken, ikke minst i Europa, som med et par hederlige land som unntak nærmest er allergisk mot ethvert liberaliseringsforslag som rører ved jordbrukets særstatus i økonomien. Paradoksalt nok vil de høye prisene som verdens sultne nå sliter med å betale, også være med på å løse problemet. Prisnivået gjør øket produksjon lønnsomt, noe som knapt har vært tilfellet på mange år. Og om ikke annet positivt kan sies om matvarekrisen, har den definitivt bidratt til å sende budskapet hjem til hver enkelt farmer. Om det er nok, er likevel et åpent spørsmål. En langsiktig løsning på verdens matproblemer kommer neppe før verdens myndigheter innser at et fritt marked er den sikreste garantist for at åtte milliarder mennesker får mat nok.Ha en god søndag!