Ranas mange stemmer

Kronikkonkurransen. Spørsmålet om religionenes plass i samfunnslivet er satt ettertrykkelig på dagsordenen ved Aftenpostens pristildeling til Mohammad Usman Rana. Rana har truffet en nerve i tiden med sin velformulerte og engasjerende kronikk om den sekulære ekstremismen.Men hvis debatten er blitt paradoksal, slik Rana hevder i sitt innlegg i Aftenposten søndag, skyldes det først og fremst Ranas egen tekst, som snakker i munnen på seg selv. I bakgrunnen brummer islamsk fundamentalisme, mens andre partier spiller fanfarer for amerikanske grunnverdier som modell for et norsk samfunn med mangfold og frihet. Hva skal vi tro på?

En komplett livsstil.

Her er Rana som taler om religion og samfunn: Religiøsitet er et liv med Gud i sentrum, en komplett livsstil for mennesker som lar seg farge av troen på Gud. Troens grunnlag er skriften slik den utlegges av teologiske autoriteter med troen i orden.Religionen har en offentlig rolle, av det følger at de som tilhører en religion, selvsagt mener at den skal spille en rolle også i samfunnslivet. Imamene nikker fornøyd. Her er Rana som taler om mangfold: Norge bør tilstrebe å være en moderat sekulær nasjon. Det offentlige rom må liberaliseres for å ivareta mangfoldet. Troende og ikke-troendes standpunkter må i like grad ivaretas og respekteres. Mangfold og harmoni i en pluralistisk smeltedigel à la USA er det ideal vi bør strekke oss mot. Demokrater puster lettet ut.

Islam og Vesten.

Islamsk fundamentalisme hviler på den grunnleggende oppfatning at det ikke finnes noe skille mellom religion og politikk; politikk er religion, religion politikk. Der skillet finnes, må det fjernes. I land der denne politisk-religiøse ideologien er satt i verk, som Iran og Afghanistan under Taliban, finner vi samfunn som med rette gjør seg fortjent til de merkelapper Rana villig strør om seg med når han karakteriserer dagens Norge: ensretting, tyranni, ekstremisme. Samt massive krenkelser av samtlige menneskerettigheter som tenkes kan.

Skiller religion fra politikk.

De vestlige samfunn, der både Norge og USA må regnes som medlemmer, bygger på den grunnsetning at det er et skille mellom religion og politikk. Europas dystre fortid av heksebrenning, religionskrig og intoleranse, er blant grunnene til at religion ikke lenger er samfunnets grunnlag og viktigste kilde til normer.En tro kan være fundamental for den den gjelder. Men min religiøse tro er min private sak; for innretningen av samfunnet og utforming av politikk er den ikke overordnet. Det er forståelig at Ranas kronikk vekker sterke reaksjoner. Mange som i dagens Norge fritt kan leve ut sin tro eller legning, ville i et fundamentalistisk samfunn effektivt vært brakt til taushet. De verdier Rana bekjenner seg til når han krever frihet for sin tro, er ikke de samme som denne troen selv kan lede til.

En annen stemme.

Islam har vært, og er, en religion med flere former; fundamentalismen er bare én vei. Det vi trenger i Norge i dag, er en debatt ikke bare om religion skal ha betydning for samfunnet, men hvordan religion i tilfellet kan utspilles i offentligheten. Jeg håper jeg tar feil når jeg hører fundamentalismens grunntone i Ranas tekst. Jeg vil heller lytte til en annen stemme. I det flerkulturelle Norge trenger vi en diskusjon av hvordan religioner kan forenes med de grunnleggende verdier som det norske samfunn bygger på, og som Rana med stor kraft bekjenner seg til: mangfold, demokrati, menneskerettigheter, vitenskap og pluralisme.

En bjørnetjeneste.

Men dette kjernepunktet er uberørt i Ranas innlegg. Jeg har forståelse for Rana når han vil ha seg frabedt bedrevitende utenforståendes råd om hvordan han skal være en moderne muslim.Men jeg tror også han gjør seg og sine en bjørnetjeneste ved å lukke seg for debatt og krype ned i skyttergraven mens han forsvarer seg mot angrep fra en "paradoksal og primitiv debatt".