Raser eksisterer i dag

Rasedebatt. Det er betimelig at Aftenpostens debatt-og kronikkredaktør Knut Olav Åmås tar tak i rasebegrepet i en kommentar i Aftenposten 11. februar og fillerister det. Han minner om at raser ikke eksisterer i noen biologisk forstand - vi mennesker har blandet oss kontinuerlig siden vi begynte vandringen fra det sørlige Afrika - og advarer mot å åpne "for en situasjon der avstamning og liksombiologi igjen kan bli avgjørende for å kategorisere mennesker", som det har vært i tidligere tider.

Og jorden er flat ...

En vanlig innvending mot Åmås' syn, som har dominert i Aftenpostens nettdebatt om artikkelen siden mandag, er at alle og enhver jo kan se at raser eksisterer. Ja da, og alle kan også se at jorden er flat. Men genene som styrer hudfarge, leppeform og hårtype er uavhengige av genene som for eksempel styrer evnen til å fordøye melk.Voksne tuareger, skandinaver og tutsier er i stand til å fordøye melk, mens kinesere, australske aboriginere og libanesere ikke kan det. I dette henseendet tilhører nordeuropeere samme rase som vestafrikanske nomader, men ikke samme rase som folk fra Kreta og Sicilia.

Like og forskjellige.

Forskning om europeernes DNA viser ellers at dagens europeere er produktet av minst åtte migrasjoner inn i kontinentet, fra forskjellige retninger. Evolusjonsforskere med særlig interesse for mennesker blir gang på gang slått av hvor like menneskegrupper er overalt, og hvor forskjellige individene innenfor hver gruppe kan være.I tillegg kommer de politiske følgene. Fra å inndele mennesker etter rase, er det bare et kort skritt til systematisk forskjellsbehandling på bakgrunn av avstamning og utseende. Argumentene mot rasebegrepet er overbevisende, og likevel kan det være nødvendig å bruke begrepet rase i bestemte sammenhenger.

Rase og etnisitet.

Hvert år utgis en lang rekke bøker i den engelskspråklige verden med ordene "race and ethnicity" i tittelen, og et ledende britisk fagtidsskrift heter Ethnic and Racial Studies. Forfatterne tror ikke at gruppers medfødte egenskaper gjør dem systematisk forskjellige på sosialt og kulturelt relevante måter.Likevel bruker de ofte ordet rase for å betegne noe annet enn etnisk identitet. Hvorfor det?

Identitet og lojalitet.

Slektskap er en viktig kilde til identitet og lojalitet i alle samfunn. Det er ikke det eneste grunnlaget vi har for gruppetilhørighet, men det er og blir en del av grunnfjellet for de fleste mennesker. Etnisk identitet er en utvidelse av slektskapet, og viser til en reell eller fiktiv felles avstamning, med implikasjoner om felles erfaringer og kulturell likhet.Av og til er etnisk identitet ekstremt viktig for den enkelte, som når man er avhengig av etniske nettverk for å skaffe ektefelle, bosted og arbeid; men ofte er etnisitet mindre viktig, som blant norskamerikanere i Minnesota. Mange innvandrere i Norge drømmer om en dag når deres etniske identitet blir like lite viktig.

Solidarisk fellesskap.

Hvordan passer rase inn i dette bildet? Allerede på 1950-tallet skrev Frantz Fanon om "negeren" (et kurant ord på den tiden) og hans drøm om å bli behandlet som likeverdig. Når dette målet viste seg å være uoppnåelig på grunn av dypt rotfestet rasisme, ble det nødvendig å bygge et solidarisk fellesskap blant svarte.Enten de var fra Martinique eller Britisk Øst-Afrika, hadde de noen felles erfaringer, som ofre for den hvite manns rasisme.Dermed fikk de en felles identitet selv om de ikke hadde felles etnisk opprinnelse - en svart identitet. Kort sagt en raseidentitet. Den jamaicanske rastafarianismen springer ellers ut av et beslektet resonnement.

En felles følelse.

I nyere tid har begrepet "Black British" oppstått for å beskrive svarte engelskmenn. De kan være av karibisk eller afrikansk opprinnelse, men har det felles at de blir behandlet likt av storsamfunnet, og har dermed langt på vei utviklet en felles identitetsfølelse. De utgjør altså en rase, for så vidt som de er ofre for rasisme, men de er ikke en etnisk gruppe. Et annet eksempel: Rundt forrige århundreskifte fantes tre typer av etniske minoriteter i USA: Indianere, svarte og europeiske innvandrere. Indianerne ble segregert i reservater. De svarte ble segregert i byene som underklasse.Europeerne ble integrert ved hjelp av ideologien om "the melting-pot". Europeerne fikk beskjed om at uansett hvor mye de prøvde å beholde sin kultur og sitt særpreg, ville de snart bli amerikanere på like linje med andre.

Aldri likeverdige.

De svarte fikk den motsatte beskjeden: Uansett om de ble kulturelt helt like majoriteten, ville de aldri bli respektert som likeverdige. Denne holdningen er rasistisk; det er ikke kultur eller etnisk identitet som står på spill, men utseende, altså rase. Den nordamerikanske måten å klassifisere folk etter rase på, er den dag i dag preget av renhetstenkning. Fremdeles gjelder "one drop"-prinsippet: Hvis syv av dine åtte oldeforeldre var hvite og den åttende var svart, og det fremdeles er spor av svarthet i ditt utseende, er du svart.Én dråpe svarthet er med andre ord nok til å skitne til det ellers hvite blodet. Som Åmås påpeker: Barack Obama er like hvit som svart. Men i USA betyr det at han er svart.

Behov for solidaritet.

I slike omgivelser er det ikke rart at svarte får behov for rasesolidaritet. For en del år siden kom en svart amerikansk professor på besøk til Trinidad for å snakke om de gamle egypternes angivelige afrikanske opprinnelse. Han var imidlertid ikke spesielt svart.På Trinidad ville han normalt bli klassifisert som "red-skinned" eller til og med "offwhite", men i USA var han svart. Han var lysebrun, med krusete hår. Begge steder eksisterer rase, men det betyr ulike ting. Professoren kompenserte ved å kle seg i fargesprakende vestafrikanske klær.

Også i Norge.

Rase finnes i Norge også. Forleden leste jeg i lokalavisen min om en ung svensk mann som var på boligjakt i Oslo. Han snakket perfekt svensk i telefonen, men idet han dukket opp personlig, oppdaget huseieren at han var svart. Og da var boligen alltid nettopp utleid. Som Knut Nærum ville ha uttrykt det: Tilfeldig? Neppe.I situasjoner som disse finnes rase. Det er et levende klassifikasjonsprinsipp i Norge den dag i dag, og det eksisterer i samme forstand som hekser fantes i middelalderen - det er altså høyst reelt.Rase er mer ubønnhørlig enn andre kriterier vi bruker for å klassifisere hverandre. I et liberalt samfunn kan du skifte språk, fotballag eller religion; du kan få deg en utdannelse, klippe håret og slutte - eller for den del begynne - med hijab. Men du kan ikke vaske bort hudfargen. Derfor har vi ikke råd til å glemme at rase lever i beste velgående.