Raset i bokbransjen

Et evig salg. Du ser det best i bokhandlene. De ubevegelige stablene. Det livløse mammutsalget. Som aldri tar slutt.Kjedeledelsene - for bokhandelen består i dag nesten bare av kjeder - kan snakke bort fortvilelsen i forsikringer om at de "selger flere titler enn noen gang". De mener hobbybøker og kjendisbetroelser. Ute i butikkene griper de ansatte begjærlig fatt i enhver "gjør det selv"-bok, enhver spørrebok som kan øke salget. Men markedet virker mettet.Den høyverdige litteraturen? Den har ingen spurt om - eller hørt om - på lenge.

Skarpere tone.

På forlagssiden er tonen skarpere. De har sprøytet for mye penger inn i bokhandlene. Marginene er flyttet, som det heter, fra forlagene til de forlags-eide bokhandlene. Det betyr katastrofe for uavhengige bokhandlere så vel som for uavhengige forlag.Men slik konkurransevridning er helt lovlig, om den er aldri så tvilsom. Nå rasler gjerningsmennene med sabelen: Kassa er tom. Det skyldes den nye bokavtalen. Gi oss mer penger.

Er godt vant.

De store forlagene er vant til å få det som de vil. Forfatterne slikker hånden deres: Siden 1980 har forlagene fått mer enn halvparten av Kopinor-midlene som skal gå til opphavspersoner. Penger som skulle ha vært øremerket forfatterne, forsvinner til forlagene.

Fullfinansieres av Kulturrådet.

Kulturrådet fremstår som et rent ekspedisjonslokale for storforlagene: Nær sagt enhver bok som forlagene velger å gi betegnelsen "skjønnlitteratur", berettiget eller ikke, fullfinansieres automatisk fra Kulturrådet. Faglitterære forfattere ser misunnelig på. De vil ha en lignende ordning.Ute på sidelinjen kveles bibliotekene under vekten av den statlige litteraturen. La oss se litt på enkelthetene i denne litteraturen.

Lyrikk:

I Norge utgis det dikt i et omfang som skulle indikere at Norge har en av verdens mest lysende poetiske befolkninger. Eller verdens sløveste innkjøpsordning. Svært lite av lyrikken setter noe spor etter seg, eller kjøpes frivillig av andre enn lyrikernes mødre.

Romaner:

Som både jeg og andre har vist tidligere, befinner den norske romanen seg i en bølgedal med skvulp av følelsesladethet og fravær av handling. Disse bøkene kommer i nesten like uproporsjonalt stort omfang i forhold til befolkningen som lyrikken, og alt sammen kommer til folkebibliotekene, som tvinges til å beholde dem i fem år før de diskret kan lempe dem ut bakveien. For å få plass til alt dette må de kvitte seg med andre, verdifulle ting.

Faglitteratur:

Ennå er ikke norsk sakprosa omsluttet av Kulturrådets innkjøpsautomatikk. Dette tar de for tiden tungt i det faglitterære miljøet.Det er sånn med faglitteraturen at den hovedsakelig blir finansiert gjennom såkalte prosjektstipend. Mens skjønnlitterære forfattere får betaling for å være til, må faglitterære forfattere skaffe midler til hvert enkelt bokprosjekt. Klarer de å skrive en overbevisende stipendsøknad, sitter pengene forholdsvis løst hos komiteen som vurderer søknadene.

Underlige utgivelser.

Dette har resultert i en mengde underlige utgivelser. Jeg skal ikke henge ut noen her, men alle som vil, kan oppsøke stipendbiblioteket til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og la fingrene gli over bokryggene.Nå vil NFF at staten skal kjøpe mer av dette, helst minst dobbelt så mye som dagens 50 i året. Men hun som administrerer innkjøpsordningen for faglitteratur, sier at bøkene ikke er gode nok. Hun har lest dem.

Ikke Narvesen.

Tilbake i bibliotekene møter det oss et fryktelig syn idet bibliotekarene blir langsomt klemt ihjel mellom innkjøpsordning og bibliotekstatistikk. Det siste er en form for regnskapstvang på aktiviteter som ikke lar seg kvantifisere. For å få fin statistikk, må bibliotekarene fylle lesesalen med dameblader og utlånsavdelingen med sjokkselgere. Men dette er et race de aldri kan vinne. Bibliotekene er ikke Narvesen. Statistikken blir aldri så god at kommunene som eier dem, synes det er noen vits i å bruke mer penger på dem. Hyllefyllet sørger jo de statlige innkjøpsordningene for.

Alvorlige feil.

Hva må gjøres? Bokavtalen er for så vidt ikke relevant. Det som feiler bransjen, er langt mer alvorlige ting. Nedgangen begynte ikke med den nye bokavtalen. Den begynte lenge før, da storforlagene sodomiserte sin egen bransje ved å kjøpe opp bokhandelen, såkalt vertikal integrering.Hver for seg kan symptomene synes små, men ser man dem samlet, kan man lure på om det er mulig å overleve: Alle vil skrive, ingen vil lese. De som skriver, har funnet ut at det lønner seg å slurve. Det er en av årsakene til at ingen vil lese.

Betaler regningene.

Storforlagene vil at staten skal betale alle regningene deres uansett hva de finner på. De har hittil fått medhold i nesten alt.Fra den hensyknende biblioteksektoren hører vi en stille hvisken om hjelp.Nå skal bokavtalen, det vil si bransjen, evalueres. Evalueringen er ute på anbud og vil dermed bli utført av dem som kan gjøre det billigst. Resultatet blir deretter: Storforlagenes egen tallmagi presenteres uten engang å prosesseres. Det er ikke det bransjen trenger nå.

Redder kulturen.

Overalt i verden når kulturlivet er i krise, har det kommet noen bestemte fenomener fra dypet opp mot overflaten som til en viss grad har reddet kulturens og dermed nasjonens ære.Ett slikt fenomen er de små og uavhengige utgiverne. Idealistene. De lever konstant i skyggen av de store, og i velstående tider blir de mobbet nesten ihjel av dem, men når det virkelig røyner på - når ulike mekanismer har ført til at anerkjent litteratur på anerkjente forlag er ensbetydende med åndelig tomhet og kulturell forstoppelse - da kommer de små og uavhengige tilbake. Sirkelen sluttes. For et par hundre år siden kunne en Søren Kierkegaard i Danmark utgi sine bøker i opplag på ca. 500 og være på nikk med de ca. 480 som kjøpte dem. Omtrent slik er det igjen blitt i Norge.

Omdiriger milliarden!

Bibliotekarene må lære seg å styrke ryggraden så de kan beskikke sitt eget bo, ikke la andre møblere det for dem i ett sett. Innkjøpsordningene må, som alle kreftsvulster, skjæres vekk.I stedet kan statens bokbransjemilliard som et spennende eksperiment omdirigeres direkte til bibliotekene. (Den må bare ikke ta veien om sultne kommuner.) Da skal det nok skje noe med bibliotekenes selvtillit. Og i neste omgang med kvaliteten i litteraturen.Og bokhandlerne? De må erkjenne at det er nettet som er omsetningsleddet i dag. Fremtidens fysiske bokhandler er flyplasskiosker og bensinstasjoner. Å spre tankegods - essensen av kulturliv - har ikke i øyeblikket eller i den aller nærmeste fremtid de beste kår. Men det skyldes noen statlige ordninger, ikke at det ikke finnes tankegods å spre.