Hatter og heroin. Legemiddelassistert behandling for opiatavhengige er anerkjent som en viktig del av behandlingstilbudet. Derfor er det egentlig underlig at spørsmålet om å ta inn et nytt medikament skaper sånn oppsikt. Nye behandlingsformer utvikles stadig for mange forskjellige sykdommer, uten at folk bryr seg stort. Mye lidelse kunne kanskje vært spart om folk brydde seg litt mindre om hvorvidt en opiatavhengig fikk utdelt metadon, Subutex eller diacetylmorfin.
Ikke redelig.
Det er likevel ikke overraskende at Knut Reinås i Forbundet Mot Rusgift mobiliserer når helseministeren løfter frem debatten om heroinbehandling. Reinås har tidligere gått imot skadereduserende tiltak som sprøyteutdeling, metadonbehandling og sprøyterom, men har med tiden snudd i forhold til noen av dem. Det er selvsagt helt i orden å være imot heroinutdeling, men det er ikke helt i orden å argumentere på den måten han gjør i Aftenposten 1. desember. Ekstra ille er det at han titulerer seg med magistergrad i sosiologi, men unnlater å forholde seg til forskning på en redelig måte.
For det først er det ikke riktig, som Reinås hevder, at «faginstanser i Norge» ikke går inn for heroinutdeling. Hvem er det han henviser til? Det finnes nok av jurister, leger, forskere, sosionomer, sykepleiere, psykologer og andre innen rusfeltet som ønsker tiltaket velkomment. Og spekulativt blir det når han hevder at tilhengere av narkolegalisering jubler. Hvem er det han mener? Hvis tilhengere av heroinassistert behandling er narkolegaliseringstilhengere, er Reinås en avholdsfundamentalist. Det sørgelige er at ingen av delene stemmer, og det blir en svak debatt hvis slike karakteristikker preger ordskiftet.
Fortsatt forbud mot illegal heroin.
Det er i det hele tatt billig av Reinås å sette heroinassistert behandling i sammenheng med legalisering av narkotika. Man kan utmerket godt være tilhenger av heroinutdeling, men samtidig ønske å opprettholde forbudet mot illegal heroin. Dette vet Reinås.
Når det gjelder den utenlandske forskningen han henviser til, så stemmer det at noen av forskningsrapportene er utsatt for kritikk. Det er ikke særlig oppsiktsvekkende. All forskning blir kritisert. Det er en viktig del av oppbyggingen av kunnskap at forskning blir kritisk vurdert og at mangler blir påpekt.
Permanent tilbud i Sveits.
Det Reinås unnlater å opplyse om, er at den samlede mengden av forskning på heroinprosjektene i Europa viser positive resultater. De positive resultatene har ført til at heroinbehandling nå er et permanent tilbud i Sveits og Nederland, og på forsøksstadium i bl.a. Tyskland, Spania, Canada, Storbritannia, Danmark og Belgia. Reinås trekker frem kritikken som passer med sitt eget syn og utelater resten.
Som leder av en interesseorganisasjon er det mulig at slikt godtas, men når en tar på seg akademikerhatten, er ikke slik praksis akseptabelt. Det skaper falsk legitimitet for argumentene.
Bedret helsesituasjon.
Reinås har rett i at WHO kritiserte de sveitsiske prosjektene for ikke å ha en kontrollgruppe i forsøkene, men unnlater å opplyse om at organisasjonen også anerkjente forsøkene og de resultatene de har vist. Han unnlater også å si at deltagerne i prosjektene bedrer helsesituasjonen sin, at antallet i arbeid dobles, at kriminaliteten synker markant og at bruk av illegale stoffer reduseres dramatisk.
Reinås hevder videre at fem prosent av prosjektdeltagere har gått over til rusfri behandling. Jeg sitter med en rapport som viser at 22 prosent av de 1071 pasientene som ble utskrevet i løpet av de første seks årene, gikk over til slik behandling (Uchtehagen 2006). Det er likevel slik at 18,9 prosent av dem som ble utskrevet, har gjenopptatt et daglig forbruk av illegal heroin. Ingen behandlingstiltak hjelper altså for alle, og nettopp derfor er det nødvendig med et arsenal av ulike tilbud.
Internasjonal erfaring.
Det er ingen prinsipiell forskjell mellom metadon-, Subutex-, og heroinutdeling. Når det nå diskuteres om sistnevnte skal innføres i Norge, står mye og faller på om de internasjonale erfaringene vurderes å være gode nok. De siste dagene har vist at dette er en viktig sak for folk, og da må informasjonen som kommer frem være balansert og god. Dette kravet er spesielt viktig når formidlerne stiller med akademikerhatten på. Hatten av, Reinås.
Kommentarer