Reform med feil fokus

Reformutredning presenteres i dag.Vårt arbeidsliv er avhengig av oppdatert kunnskap som leveres fra universiteter og høyskoler, både i form av nye kandidater og ny forskning.Kunnskaps-Norges utfordring er å sikre relevant utdanning med høy kvalitet og internasjonalt fremragende forskningsmiljøer.

Umulig konklusjon.

Dette var mitt utgangspunkt da jeg gikk inn som medlem i Utvalget for høyere utdanning (Stjernø-utvalget).Når det etter hvert viste seg umulig for meg å slutte meg til flertallets konklusjoner om sammenslåing som et virkemiddel i seg selv, har det en klar sammenheng med hva jeg mener vil fremme kvalitet i utdanning og forskning. Jeg er overbevist om at enda en vidtrekkende strukturreform for universiteter og høyskoler, slik flertallet i utvalget foreslår, ikke er noen god løsning. Og jeg mener det vil være galt å kaste 12 000 ansatte og 210 000 studenter ut i en reform med svært usikre konsekvenser.

Utvikle dagens system.

Mitt alternativ har jeg redegjort for i selve utvalgsinnstillingen, og det kan oppsummeres slik: Vi må utvikle en strategisk dialog mellom de politiske myndigheter og styrene ved institusjonene, kombinert med en avtalebasert og langsiktig finansiering. Jeg ser også mange positive trekk i dagens system som kan videreutvikles og forsterkes, særlig økt konsentrasjon av forskning og forskerutdanning. I sum vil dette kunne gi en klarere arbeidsdeling mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, og politikerne må ta i bruk virkemidlene de allerede har for å få dette til.

Lokalt samarbeid.

Fagmiljøer ved høyskolene vil i økende grad bestå av ansatte med forskerkompetanse, og de vil ønske å forske. Samtidig etterspør arbeidslivet i stadig større grad høyere utdannede på nye og ofte mer spesialiserte områder, og høyskolene vil ønske å levere. På Gjøvik har de fått det til. Gjennom godt samarbeid med den lokale industrien utvikler de ingeniørstudier som er skreddersydd lokalt kompetansebehov. Det er dette som bør være høyskolenes viktige rolle. Og den må få utvikles av høyskolene og regionen i nært samarbeid. Store landsdelsuniversiteter kan ødelegge for denne type nærhet til samfunnet rundt.

Hør på skolene.

Jeg ønsker isteden at høyskolene og universitetene velger ulike veier videre; at de har ulike faglige plattformer og profiler. De enkeltes strategier må deretter vurderes ut fra en samlet nasjonal politikk.Men Regjeringen bør i større grad enn i dag høre på de ambisjoner, strategier og planer som universitetene og høyskolene utvikler. Dette bør være hovedgrunnlaget for fastsetting av bevilgninger til institusjonene og i utformingen av den nasjonale kunnskapspolitikken. Vi må også skjerpe de virkemidlene politikerne allerede har. Høyskoler bør ikke automatisk kunne bli universiteter bare fordi de innfrir spesifikke faglige krav. I hver sak må Regjeringen i tillegg vurdere om det er ønskelig med nye universiteter - både i henhold til nasjonale kunnskapspolitiske mål og ut fra ressursmessige betraktninger.

Galt fokus.

Jeg er redd utvalgets forslag om sammenslåinger kan bidra til en for sterk oppmerksomhet omkring interne forhold. Dette kan gå på bekostning av det jeg mener er langt viktigere, nemlig de store utfordringene vi som samfunn står overfor med ambisiøse strategier for økt kvalitet både i forskning og utdanning.Mitt ønske da jeg gikk inn i utvalget var å bidra til et godt grunnlag for en diskusjon om hvordan universiteter og høyskoler best mulig kan håndtere de utfordringer som stilles fra forventningsfulle studenter, bedrifter, myndigheter og internasjonale aktører.I tiden frem mot den kommende stortingsmeldingen må debatten da dreie seg om noe mer enn nok en strukturreform!