Ansvaret for befolkningen og landets sikkerhet er statens primæroppgave. Sikkerheten kommer foran alt annet en regjering skal beskjeftige seg med. En regjering som setter ord og retorikk fremfor handling og gjennomføringsevne i sikkerhetsspørsmål, er en farlig regjering. Jens Stoltenberg har i etterkant håndtert 22/7-katastrofen på en verdig og god måte. En statsminister som sier han tar ansvaret fremover, men som ikke tar ansvaret for de mange, alvorlige og omfattende forsømmelsene av sikkerheten som 22/7-kommisjonen har avdekket, er imidlertid ingen ansvarlig statsminister.
Omfattende systemsvikt
Det er avdekket omfattende og systematisk svikt ved Statsministerens kontor, alle berørte departementer og underliggende etater bortsett fra helseetaten. De avvik som blottlegges over rapportens 482 sider er ikke tilfeldige og sporadiske. Det som trer frem er en fullstendig mangel på politisk styring, gjennomføringsevne og kontroll med at nødvendige tiltak faktisk blir iverksatt.
Noe offentligheten ikke er oppmerksom på, og langt mer alvorlig, er at om terrorberedskapen er svak så står det enda dårligere til med forsvarsevnen. Som en følge av forsvarsreformen og en omfattende sanering av territorielle kapasiteter, kan ikke Norge lenger sies å ha noen selvstendig territoriell forsvarsterskel. Gapet mellom ord og handling, den forsvarsevnen Regjeringen sier vi har og den forsvarsevnen vi faktisk har, er enorm. Konsekvensene av dette kan bli av helt andre dimensjoner enn 22/7.
Skremmende paralleller
Situasjonen var en annen, men parallellene til 9. april er mange. Pasifismen og den naive tiltroen til folkeretten som førte til de katastrofale forsvarsordningene av 1927 og 1933, har sin parallell i tankegodset som ligger til grunn for statsministerens vakre appell om mer åpenhet og mer demokrati, rosetog og «en himmel full av stjerner». Idealisme og humanisme er flott, men farlig dersom nødvendig realpolitisk ballast mangler. Den la landet åpent for en okkupasjonsstyrke på bare 8860 tyske soldater i 1940 på samme måte som de manglende stengslene i regjeringskvartalet gjorde det mulig for bare én mann å utrette så stor skade i løpet av så kort tid i 2011.
Må få konsekvenser
Nygaardsvold-regjeringen unngikk riksrett. Erfaringen fra 1940 og den klare trusselen som ledsaget den kalde krigen, virket disiplinerende for en stund. Gerhardsen-epoken representerte som sådan et lederskap med klare strategier og gjennomføringsevne. Alt dette forsvant imidlertid igjen en gang på 90-tallet, da 68-generasjonens sosialdemokrater på nytt henfalt til eskapisme i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Å ta ansvar er viktig. Nasjonens kollektive hukommelse og dermed evnen til å ivareta befolkningen og landets sikkerhet bedre i fremtiden, vil ikke være tjent med at det politiske ansvaret får pulveriseres, snakkes bort eller skyves over på underliggende etater slik Stoltenberg-regjeringen nå prøver på.
Mest kommentert siste døgn