Muhammed-tegningene. Konflikten om Muhammed-tegningene er en religiøs konflikt, som det politiske lederskapet i et demokratisk sekulært samfunn ikke må stilles til ansvar for eller avkreves unnskyldning for. Presten og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik bør frykte for økt religionsskepsis og sammenblandingen mellom politikk og religion, heller enn ensidig å fremme interreligiøs dialog. Statsminister Jens Stoltenberg prøver seg på en diplomatisk Ole Brumm. Aviser har rett til å publisere tegningene, samtidig som han tar avstand fra publiseringen. Det er unødvendig av vestlige redaktører å såre andres religiøse følelser, og han etterlyser en "aktverdig grunn".Det er forstemmende at det politiske lederskap overser utgangspunktet for konflikten: En barnebok om Muhammed som ingen vil illustrere av frykt for "å få strupen skåret over". Jyllands-Posten ønsker å finne ut om selvsensuren er nådd så langt, og inviterer 40 tegnere til å illustrere Muhammed. 12 sier ja, og resten av historien er kjent. Var dette "aktverdig grunn"? I islam heter det at muslimer skal følge lovene i det landet de bor. Ergo er det ikke vi som krenker Muhammed, nettopp fordi vi er ikke-muslimer og i flertall. De som har krenket Muhammed, er muslimene som tok med seg tegningene til Midtøsten. Men de nekter ansvar for å ha pisket opp stemningen, og overser det faktum at det var de selv som sto for krenkelsen. Stoltenberg prøver å balansere mellom politikk og religion, og skiller seg således fra den danske statsministeren, som sa klart fra at han ikke er en religiøs, men en politisk leder. Han ville ikke blande religion og politikk. Så kan vi selvsagt beklage at denne sammenblandingen skjedde likevel, men hvor skal ansvaret plasseres?Felles for strategiene som er fremmet er at muslimene fritas for ansvar, i alle fall fritar de seg selv for ansvar. De får fremstå i sin minoritetsofferrolle, samtidig som de "maner til besinnelse blant muslimene", selv om "de forstår at alle muslimer føler seg såret". Dette stempler meg sikkert som anti-islamsk. Men jeg er nok ikke mer anti-islamsk enn anti-kristen eller anti-religiøs, enn at jeg håper våre politiske ledere søker løsningen utenfor religionene. Og det religiøse lederskapet må være seg sitt ansvar bevisst, og ligge unna den politiske arena, men søke å løse de religiøse flokene for sine religiøse medlemmer. Hvis muslimer mener dette er avvisning, mangel på dialog eller mangel på gjensidig respekt, har vi en lang vei å gå for å forsvare et sekulært demokrati. Men den veien må vi gå.
Kommentarer