Kristendom og islam.Jeg er takknemlig for at Osamah Rajpoot (7. mai) støtter min presisering av dialogbegrepet i tre retninger: hverdagsdialogen, samarbeidsdialogen og trosdialogen. Samtidig påsto jeg (19. april) at trosdialogen mellom islam og kristendommen ennå er forsømt i norsk offentlighet.Religionsdialog bør først søke de felles posisjoner, men vi må også tåle å være ærlig på de punkter hvor veiene skilles. En ekte dialog er nødvendigvis toveis, og Rajpoot spør kritisk tilbake til min kristne trosposisjon: "Hvor er den reelle trosfrihet?" Han trekker inn Jesu ord i Joh 14,6: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg". Er ikke dette tvang i en multireligiøs verden? spør Rajpoot.Ingen tvil, dette er et absolutt utsagn. For noen lyder det provoserende skarpt. Men bruker Jesus tvang? Neppe. Her hører jeg en utfordrende selvpresentasjon, hvor Jesus gir uttrykk for sin sterke sendelsesbevissthet. Men han tvinger ingen. Tilspisset uttrykker han at hans person og gjerning til menneskers frigjøring og frelse er selve Budskapet i den kristne forkynnelse.Tidligere i Johannes-evangeliet leser vi om mennesker som forlot Jesus etter en utfordrende tale. Jesus innbød tydelig, men lot også folk "gå bort" - i frihet (Joh 6. 67). Jesus ville fri tilslutning. Når Rajpoot først tematiserer trosfriheten: Er det ikke slik ifølge islam at det er forbudt å påvirke muslimer til å gå over til annen tro? Man kan slutte seg til islam, men ikke forlate den muslimske nasjon (ummah)?Rajpoots spørsmål er interessant fordi det åpner opp for et fundamentalt tema i trosdialogen mellom islam og kristendommen: Den kristne tolkningsnøkkel til historiens løp er nettopp sendelsen av Jesus. Og den muslimske nøkkel er motsvarende sendelsen av Muhammed. Jesus omtales på noen steder i Koranen, men spiller der en lite sentral rolle. Han beskrives dessuten ganske annerledes enn i Det nye testamente, som en forløper underordnet profeten Muhammed.
Kommentarer