Knausgård-debatten raser videre. Særlig har det tatt av etter at Jan Kjærstad meldte seg på, sist 18. januar med sine analyser av debatten så langt. Her skriver han at lesningen av Knausgård har begynt å «gli over i den religiøse sfære». Kjærstad hevder at det toppet seg med min kronikk «Religion uten Gud», som da ifølge Kjærstads logikk skulle være enda et innlegg i prosessen med å drive Knausgård-kulten fremover. Men Kjærstad må nok lese litt grundigere.
I min kronikk diskuterer jeg ikke romanens kvaliteter eller forfatterens strategier. Jeg tolker hovedpersonens kamp som en religiøs kamp, dog uten Gud. Jeg argumenterer for at denne kampen best kan forstås i lys av religiøse begreper som kall, offer, stedfortredende lidelse og askese. Jeg fokuserer altså ikke på mottagelsen av romanene, men hovedpersonens mottagelse av omgivelsene. Jeg deltar ikke i metadiskusjonen om romangenren, men hevder at metafysikken er tilbake i norsk skjønnlitteratur. Dette er grunnen til at den akademiske litteraturkritikken er taus og mangler ord for Knausgårds prosjekt. Og dette er grunnen til at jeg ikke bruker, som Kjærstad foreslår, «kjempende humanisme» om denne kampen. Knausgårds romaner sprenger rammene for dem begge.
Om det er god litteratur eller ikke får andre analysere; min tese er at Knausgård nå sprenger ut nye rom i det norske litterære grunnfjellet.
ESKIL SKJELDAL
stipendiat i systematisk teologi, Det teologiske menighetsfakultet
Kommentarer