Kvarme-debatten. Astrid Nøklebye Heibergs kronikk om homofobi 31. mars tar opp spørsmål som sex, skyld og selvmord. Dette berører fire av de viktigste grunnforutsetninger vår identitetsopplevelse hviler på: Tiden, kjønnet, skylden og døden.Det kan virke som om hun bare godtar ett syn for homofile, og svaret synes å være at homofile må få leve ut sine følelser. Det virker som om alle andre syn karakteriseres som homofobi. Hvem tør da snakke om problemer i den forbindelse? En ny type homofobi vokser frem. Det gjentas stadig at kirkens veiledning kan føre til selvmord. Nøklebye Heiberg modererer dette noe ved å si at samtaler med sikte på reorientering kan føre til en slik risiko.1. Det er tvilsomt av en psykiater å stille seg bak truslene om selvmord. Jeg har selv snakket med homofile som var på randen av selvmord fordi psykiatere hadde rådet dem til å leve ut sine homofile følelser. En slik livsstil viste seg å føre inn i et åndelig mørke. Jeg kan da likevel ikke stille meg bak den suicidale og anklage psykiaterne.2. Sjelesørgere må gi åndelig holdbare svar. De som sliter med å komme til rette med sin seksualitet, må få de råd som angir retning og håp. Påskens drama og forbønn gir grunn til en ny selvrespekt og nytt pågangsmot. Jeg er enig med Nøklebye Heiberg i at samtaler med ensidig fokus på endring kan være skadelig, men det er også galt å frata fortvilte mennesker håpet om endring. Sjelesørgere som har hjulpet homofile, har ikke nødvendigvis hatt reorientering som fokus, men det kan ha blitt resultatet etter en langvarig prosess.Ulike grader av endring kan inntre når bakenforliggende konflikter blir løst. Hjelpen kan også føre til at vedkommende erkjenner sin homoseksuelle legning og får hjelp til å stå frem med denne. Hjelp kan også bestå i hvordan utvikle dype og varige vennskap - i avholdenhet.For flere har det vært en befrielse å oppdage hva Gud har ment med at vi er skapt til mann og kvinne.
Kommentarer