Kronikkonkurransen. Det norske samfunnet trues av sekulær ensretting. Dette er en trussel mot den pluralisme som et velfungerende demokrati må baseres på.
For å redde pluralismen, må degraderingen av troende mennesker opphøre. Dette er hovedbudskapet i Mohammad Usman Ranas prisbelønnede kronikk om den sekulære ekstremismen. Jeg deler fullt ut kronikørens preferanse for et pluralistisk samfunn, men det må være lov å minne om at religiøst baserte regimer ofte har vært vel så undertrykkende som de sekulære - både i den kristne og den islamske verden.
Begrenset religionsutøvelse.
Rana er bekymret for at retten til offentlig religionsutøvelse kan bli begrenset, og viser til utviklingen i land som Tyrkia og Frankrike. Han går imidlertid ikke nærmere inn på hva han mener med religionsutøvelse, og han problematiserer ikke begrepet "troende mennesker". Dette er etter min mening nødvendig for å føre en noenlunde meningsfull debatt på tvers av religion og livssyn.
Guds vesen.
Mennesker som bekjenner seg til en religiøs tro, synes å kunne ha svært ulike opplevelser både av troens innhold og av dens konsekvenser, f.eks. konsekvenser for adferd, påkledning, kosthold osv. Ja, de synes til og med å kunne ha svært ulike oppfatninger om sin Guds vesen og egenart:Noen tror f.eks. primært på en kjærlig og inkluderende gud, mens andre hyller den strenge og dømmende - selv om de bekjenner seg til den samme religion. "Troende" er en særdeles upresis betegnelse, så lenge man ikke forklarer hva det tros på.
Støtt av muslimer.
Religionsutøvelse kan også være så mangt, og nesten enhver form for offentlig religionsutøvelse kan ergre eller provosere noen. Det finnes antagelig enkelte kristne i Norge som føler seg støtt av at muslimer i det hele tatt får dyrke sin religion her, på samme måte som kristne aktiviteter er lite velsette i enkelte muslimske land.Men også vi som anser oss som tolerante, kan få problemer med å godta religionsutøvelse som strider mot noen av våre viktige verdier. Et nokså outrert eksempel er kjønnslemlestelse i religionens navn - enten religionen er islam, kristendom eller noe annet. Kan enhver aktivitet som baseres på religiøse motiver kalles religionsutøvelse?
Fred og harmoni.
Et fritt, demokratisk samfunn må selvsagt godta fri religionsutøvelse, men hva skal vi gjøre når religionsutøvelsen kommer i konflikt med andre viktige samfunnsverdier? Personlig betrakter jeg de grunnleggende menneskerettighetene som viktigere enn ethvert religiøst dogme - men jeg ønsker å leve i fred og harmoni også med dem som mener noe annet.
Kommentarer