Rettspsykiatri i krise

Den faglige uenighet i vurderingen av Anders Behring Breiviks sinnstilstand og dermed strafferettslige tilregnelighet under drapstoktet 22. juli er først og fremst trist og skadelig for rettssikkerhet og rettsbevissthet i Norge, og burde vært unødvendig.

Slett håndverk

De første rettspsykiaterne har utøvet et åpenbart slett diagnostisk håndverk ved å konkludere før premissene for konklusjonen ble undersøkt og vurdert. Det har de selv opplyst.

Det er ikke vanskelig å påpeke forhold Torgeir Husby og Synne Sørheim ikke har trukket inn, og som ville tale mot deres premature konklusjon. Ett eksempel er at Breivik selv søkte og etter intervjuer ble akseptert for opptak i Den norske frimurerorden, mens han etter Husby og Sørheims vurdering satt nærmest funksjonslammet på rommet hjemme hos mor på grunn av schizofreni. Han ble også "forfremmet" to ganger.

Agnar Aspaas og Terje Tørrisen har, etter det lille som er opplyst i mediene, dette faktiske forhold med i sin vurdering av hans funksjonsnivå før 22. juli.

At den rettspsykiatriske kommisjon godtar den første rapporten uten kritiske kommentarer, men ber om tilleggskommentarer til den andre før den nå er "tatt til etterretning", taler mer for prestisjerytteri enn faglig holdbarhet.

I ett viktig forhold er rapportene samstemmige. Ingen har funnet tegn til at Behring Breivik lider av hallusinasjoner, det kanskje sikreste symptom på at en person er psykotisk.

Selv ut fra hans spesielle politiske syn, et syn som deles helt eller delvis av altfor mange, er Behring Breiviks handlinger ekstreme, men også rasjonelle.

Psykiaternes vurderinger skiller seg fra hverandre i oppfatningen av om Behring Breiviks tenkning er preget av psykotiske vrangforestillinger eller "bare" ekstreme politiske anskuelser som forklarer hans handlinger. Slik Behring Breivik selv hevder.

Rinnan

Den eneste person i nyere norsk historie hvis ugjerninger i omfang og grusomhet kan sammenlignes med Behring Breiviks, er Henry Oliver Rinnan, leder av Rinnanbanden under krigen.

Banden var ansvarlig for minst 80 direkte drap, grov tortur av langt flere og at minst 1000 personer ble sendt til fangenskap i Tyskland, der mange også døde. Rinnan ble av rettspsykiater Nissen beskrevet som en følelseskald psykopat. Han ble dømt til døden og henrettet i Trondheim 1. februar 1947.

Også Rinnan hadde et enormt selvbilde og ga i retten uttrykk for hvor storartet og nyttig hans virksomhet for tysk Gestapo hadde vært. Ingen har påstått at Rinnans synspunkter og ekstreme selvbilde var uttrykk for psykotiske vrangforestillinger, eller at han kunne være strafferettslig utilregnelig.

Så spesiell som Breivik-saken er, er det nærmest meningsløst at ikke begge rapportene, med unntak av for eksempel mors forklaring, er offentlige.

Prinsippet i norsk rettspleie om at kriminelle handlinger begått av psykotiske personer ikke skal straffes, er fortsatt riktig og verdt å forsvare, men stiller større krav til de psykiatrisk sakkyndiges metodiske og faglige håndverk enn det Husby og Sørheim har utøvet for å bli forstått. Selv om Tørrisen og Aspaas med sin bedre metodikk hadde kommet til samme konklusjon, ville norsk rettspsykiatri ha vært i dyp krise etter denne saken.

At den rettspsykiatriske kommisjon ikke makter å se dette, er forstemmende og bør være ødeleggende for kommisjonens autoritet overfor domstolen.