Rosa, myk og fryktløs

«Du har en damehund», sier mamma. «Hun er så rolig. Jeg tror hun ville ha vært helt annerledes dersom hun var oppdratt av en mann.»

Jeg blir sittende og nikke. For ti år siden ville jeg blitt irritert helt på grensen til rasende. Kanskje særlig for setningen som følger:

«Det er som damekjørte biler. De er også roligere.»

Jeg blir sittende og se på henne, og hun fortsetter:

«Damer kjører jo mer forsiktig.»

Nå må jeg bite meg i kinnet, men klarer å holde meg – godt hjulpet av variert kjønnsforskning og en motvillig dose selvinnsikt.

Rolig?

Forsiktig?

Dette er ikke ord jeg normalt smykker identiteten med. Smart skal det være. Tøft. Intenst. Konkurransen er hard og verden brutal.

Forsiktighet vil aldri gi noen ordet i en debatt.

Eller?

Guttelus

Det er ikke behagelig å innrømme det, men imitasjon av mannen synes fortsatt å være kvinners beste håp om offentlig innflytelse.

Å være en av gutta betyr fortsatt å være innenfor. Akseptert av den delen av befolkningen som lenge har bestemt hva som kan kalles intellektuelt. Hva som er humor. Filosofisk gangbart. Økonomisk effektivt. Fenomenet feminin troner definitivt ikke på toppen av det sosiale prestisjehierarkiet.

Det er mulig jeg er den eneste kvinnen i landet som opp gjennom årene har forsøkt å styre unna de klassiske «kvinnegreiene», og som dermed har tatt avstand fra grunnleggende trekk ved meg selv, men jeg er redd vi er mange.

Her kommer Harald Eias program Hjernevask som et afrodisiak i en debatt som forlengst har mistet potensen.

Som har stivnet i et umulig likhetsideal, mens vi har mistet det egentlige målet av syne: Likeverd.

Eia & Co. gir oss tilgang til varierte teorier om hvorfor kvinner vil på IKEA mens menn vil til Clas Ohlson.

Hvorfor kvinnelige siviløkonomer ønsker å jobbe med mennesker, og blir personaldirektører, mens mannlige økonomer blir finansdirektører.

La gå at Eia har en agenda – hvem har vel ikke det? Bak det objektive idealet, både i samfunnsforskningen og i journalistikken, ligger en mengde subjektive valg.

La gå at Eia mener seg hjernevasket og lurt gjennom drøyt 40 år – i kjønnsnøytralitetens tidsalder. At han jakter på genetiske forskjeller og åpenbart håper å finne dem.

Det er grunn til å takke ham for innsatsen – uansett hva han måtte finne.

Menneske og maskin

Den gode nyheten for engstelige damer og herrer som fortsatt frykter det myke, fleksible og feminine er nemlig følgende:

Dersom det biologisk er slik at kvinner i større grad enn menn foretrekker mennesker fremfor maskiner, bør vi prise oss lykkelige over at nettopp denne mennesketypen strømmer inn i næringsliv, akademia og politikk.

For å få det beste ut av mennesker i et kunnskapssamfunn, trengs forskere, ledere og politikere som interesserer seg for mennesker.

Vi trenger for eksempel nye økonomiske modeller. Modeller som ikke, av ryddighetshensyn, lukker øynene for psykologi og derfor forutsetter maskinell rasjonalitet for at regnestykkene skal gå opp.

Jo flere ledere som setter mennesket foran maskin, dess bedre.

«Kvalitetene som mange anså som «myke» – som tillit, integritet, verdier og omdømme – er nå hard valuta i forretningslivet», skriver den amerikanske forretningsmannen Dov Seidman i boken How, som lenge har ligget på New York Times’ bestselgerliste.

Seidmans hovedtese er at maskiner og produkter i økende grad er kopierbare og utbyttbare, mens menneskelige relasjoner ikke er det.

Men Seidman er heller ikke fri for metaforene vi fortsatt lever etter. Når mykhet fremstilles som «hard valuta» i forretningslivet, bygger han fortsatt opp under oppfatningen om at det som har verdi, er hardt.

Slik sjangler vi oss fremover i sivilisasjonsprosjektet. For å si det med billedkunstner Håkon Bleken: «Klokere blir man gradvis, og oftest mot sin vilje.»

Tilbake sitter jeg med min rolige damehund, min motvillige dose selvinnsikt og gleder meg over at selvstendig tenkende menn omsider boltrer seg i kjønnsdebatten.

Heia Eia!