Barnets beste."Barn skal ikke tvinges til samvær hvor de risikerer å bli utsatt for vold og overgrep." Slik innleder Barneombudet sin kronikk i Aftenposten. Retten til samvær må knyttes til barnets og ikke foreldrenes behov, heter det videre. Er dette banebrytende i forhold til gjeldende lovgivning og rettspraksis? Selvfølgelig ikke. Barnets beste er barnelovens overordnede norm, så vel i forhold til samvær som fast bosted og foreldreansvar. Det er ikke noen juridisk konflikt, slik Barneombudet fremstiller det, "hvor foreldres ønske om og rett til samvær kommer på kollisjonskurs med barnets ønske og behov". Konflikten er løst i loven. Så kan det være tilfeller hvor normen ikke etterleves. Men kan ny lovgivning hindre denne mulighet?Det verserer til enhver tid et stort antall rettssaker der far ønsker mer kontakt med sine barn enn mor vil gå med på. Noen ganger dreier det seg om det overhodet skal være samvær. Slike tvister er bitre og harde. Mors standpunkt innebærer da at kontakten mellom far og barn helt avskjæres. At det skal mye til for at dette godkjennes av norske domstoler, er ikke bare basert på synspunktet om "fars rett", men i høy grad på innsikt om den store betydning kontakt mellom far og barn har for barnet. I mange slike saker dukker det opp anklager om at far er voldelig, eller det som verre er. Disse anklager må domstolene ta på alvor. Men domstolene kan ikke ta for gitt at de er sanne uten å høre begge parter og undersøke bevisene fremlagt fra begge sider. Ganske ofte finner domstolene at det ikke er noen bevis som støtter opp under slike beskyldninger, eller de finner dem beviselig falske.Barneombudet arbeider ikke slik som domstolene. Man får inntrykk av at Barneombudet kun har hørt den ene sides versjon i de saker han viser til. Vold mot barn forekommer, og må bekjempes. Men et annet fenomen som forekommer, er at barn utsettes for den rene hjernevask fra den forelder barnet bor hos, slik at barnet læres opp til å hate den andre - uten at det har reelt grunnlag i barnets egne opplevelser. Dette kalles foreldrefiendtlighetssyndromet. Det er en alvorlig psykologisk risikotilstand som kan gi et barn mén for livet. Det er lett å se hvorfor dette fenomenet kan gå sammen med samværsnekt. Det må jo begrunnes overfor barnet at det ikke får se den andre forelder. I en del tilfeller har "barnets egen mening" en slik bakgrunn. Barneombudet synes ikke å nære noen bekymring for denne form for psykologisk mishandling. I så fall ville han sett at det er en side av den sak han tar opp. Vi må ha rettsregler som tar høyde for barnets behov for samvær i normaltilfellene og for at dette noen ganger likevel ikke er bra. De som avgjør enkelttilfeller må ta høyde for at det forekommer falske anklager og foreldrefiendtlighetssyndrom, så vel som reelle overgripere. Endrede føringer i lovverket kan gjøre det lettere å vinne frem med ubegrunnede anklager. De reelt begrunnede trenger vi ikke lovendring for å håndtere.
Kommentarer