Såret som svekker vår moralske tyngde

VENT MED Å HEDRE Knut Hamsun med gatenavn og fotografi på frimerker, mynter og pengesedler til ingen lenger er i live som føler seg krenket! krever blant andre Kåre Willoch. Jeg kan forstå Willoch, det skulle bare mangle. Gjennom ti måneder gransket jeg hver eneste lille lapp i Hamsuns gjenfunne privatarkiv, og jeg gråt av forbitrelse da jeg ikke fant et eneste ord som tydet på at han angret. Angret hva?Det kan ikke lenger herske noen tvil om hvor tidlig, konsekvent og omfattende Knut Hamsun støttet Nazi-Tyskland og NS-styret. Han er en av rettsoppgjørets tre symbolskikkelser: Vidkun Quisling var politikeren som gikk i okkupantens tjeneste, Henry Oliver Rinnan var småborgeren som solgte sine bøddeltjenester og Knut Hamsun var åndshøvdingen som anvendte sin formidable skrivekraft til å villede sitt folk i en av nasjonens verste skjebnestunder.

Skulle vært straffedømt.

De to førstnevnte ble henrettet, mens Hamsun ble idømt en av krigsoppgjørets største erstatningsstraffer. Han skulle selvsagt også vært straffedømt, og ville da trolig ha fått fem til syv år, men Einar Gerhardsen og hans ministre vek unna, de ville ikke ta belastningen med at Nobelpris-vinneren døde i fengsel. Det faktum at Hamsun betalte hver eneste øre av erstatningssummen, er et første forsoningsargument.Under og rett etter krigen brente nordmenn "Sult", "Mysterier", "Victoria" og "Markens grøde" i sinne og skuffelse. Og det finnes fremdeles dem som unngår bøkene hans. Men det store, store flertall nordmenn leser Hamsun. Det gjør man i høyeste grad også i utlandet. Hamsuns forlengst gjenvunne popularitet blant sine egne og aldri sviktende interesse ute, er det andre argumentet for å hedre ham i forbindelse med at det i 2009 er 150 år siden han ble født.Men det er et tredje argument, som er mye sterkere. Forunderlig nok er ikke dette brakt frem i ordskiftet som nå pågår. Jeg er spent på Kåre Willochs syn på akkurat dette aspektet i Hamsun-debatten:

En fredeligere verden.

Siden 1901 har vi nordmenn 10. desember hvert år entret verdensscenen med et gigantisk budskap; håp om en fredeligere verden. Knapt noe har hatt sterkere formende kraft på norsk utenrikspolitikk enn rollen som forvalter av Nobels fredspris.Lenge før Kåre Willoch ble statsminister i 1981 drev Norge aktivt fredsskapende arbeid rundt omkring i verden også mellom fredsprisutdelingene, og hver regjering har siden utvidet denne virksomheten ytterligere. Representanter for skiftende norske regjeringer, storting og halv- og helstatlige organisasjoner reiser verden rundt og snakker til stridende parter om behovet for tilgivelse og forsoning. Men med hvilken moralsk tyngde kan vi preke forsoningsbudskapet overfor folk under andre himmelstrøk, når vi så åpenbart sliter med å forsone oss selv? Knut Hamsun, dette verkesåret i nasjonens kulturelle og politiske liv, er selve kronbeviset på det.I 2009 er det 64 år og to generasjoner siden andre verdenskrig tok slutt. Hva skal vi svare palestinere og israelere, kosovoalbanere og serbere, tamiltigre og singalesere og talsmenn for borgerkrigsstridende regjeringer og geriljabevegelser i Guatemala, Sudan og andre i samme uføre når de spør oss:Hvorfor kan dere ikke forsone dere med Knut Hamsun?