Kjære neste kunnskapsminister og lærerstudenter: Norge bruker mer ressurser på skole enn nesten noe annet land i verden. Men den offentlige, norske skolen har mistet sine begreper om dyktighet og faglige ambisjoner.
Uten andre karakterer enn seksere på to vitnemål, burde det være gode sjanser for å komme inn på både London School of Economics eller University of Cambridge, gitt et godt intervju og en grundig søknad. Slik var det ikke.
Når det norske skolesystemet kan kreditere meg med karakteren 6 og kvalitetsstempelet «fremragende kompetanse» i 40 sluttvurderinger på fem år, uten at engelske eliteuniversiteter fatter interesse, reiser det spørsmålene: Hva er galt med den norske skolens kunnskaps— og dyktighetsbegreper når det beste ikke er godt nok? Fører inflasjon i toppkarakterer til at våre såkalt beste egentlig er umodne lettvektere, som meg selv?
Alvoret kom aldri
Den norske skolen har jevn kvalitet stort sett over hele landet, er åpen for alle, gjør det ganske godt i engelsk muntlig og kunst- og kulturfag, og er trivelig å gå på. Samtidig er frafallet i den videregående skolen større enn på 20 år, tusenvis av elever går ut av grunnskolen som funksjonelle analfabeter, og Norge scorer knapt bedre enn gjennomsnittet på PISA-undersøkelsene.
Nyere statistikk for høyere utdanning viser også at fire av ti bachelorstudenter ikke fullfører graden på normert tid, og tre av ti faller fra. Skolen har ansvar for elevenes dannelse, men makter ikke på 13 år å skape selvrefleksjon og drivkraft – kort sagt den gode student.Ved overgangen til videregående ble det sagt at «nå blir det alvor». Alvoret kom aldri, og etter tre år har jeg til gode å bli faglig utfordret i nevneverdig grad. Ikke fordi denne 18-åringen kan alt, langt derifra, men fordi den norske videregående skolen ikke evner å sette krav, og fullstendig mangler ambisjoner på elevenes vegne.
På godfot med læreren
Mangelen på ambisjoner og en hardt håndhevet jantelov sørger for at incentivene for å gjøre det best mulig og lære mest mulig knapt finnes. Du klarer deg veldig greit med et snitt mellom 4 og 5, og kompetansemålene i de fleste fag håndheves ikke strengere enn at ansvaret for å være på godfot med læreren er viktigere å ta enn ansvaret for egen læring.
I de blindes land er den enøyde konge. Så lenge det norske karaktersystemet er relativt og norske elever kun måles i forhold til hverandre, er gode karakterer ingen garanti for å prestere opp mot høy europeisk standard.
Det er ingen kunst for lærere å strø om seg med gode karakterer. Kunsten er å foredle potensialet i hver enkelt til det fulle. Norske elever fortjener å vite hvilket nivå de faktisk ligger på. Løsningen kan ligge i flere internasjonalt kompatible tester og anonym retting av alle prøver.
Særnorsk snillisme
I norsk videregående skole stilles det for lite krav. Resultatet er at mange såkalt svake elever gjennom tre år knapt har gjort en eneste helhjertet innsats, men brukt talløse timer på Artige.no og YouTube. Særnorsk snillisme hindrer oss i å stille elever til ansvar. Læringsutbyttet blir deretter.
«Ansvar for egen læring» har skapt elevtyranni i klasserommet, og lærerne har resignert. Elever og lærere godtar stilltiende at ingen stiller krav til noen, som i en slags ettergivenhetskultur.Kjære neste kunnskapsminister og lærerstudenter: Ballen er deres. Det er opp til dere å gjøre det kult å være flink og attraktivt å stå på og gjøre sitt beste. Det er opp til dere å gjenreise ansvaret for egen læring og kvitte oss med inflasjonen i gode karakterer. Noe annet er ikke kunnskapssamfunnet Norge verdig.