Med jevne mellomrom slår det mot meg, overskrifter i alle medier. Voldtekt. Gang på gang må jeg forholde meg til et tema jeg for alt i verden vil slippe. Bilder i hodet trenger seg på. Så kommer tankene: Hva tenker mine overgripere nå? Er de forbannet på alle utlendingene som voldtar? Er de av dem som snakker engasjert om at vi må passe på damene våre? Går de natteravn, som jeg?
Må leve med det
Det er mange år siden de voldtok meg. To norske ungdommer. Ikke samtidig. Jeg tror de har glemt det. Det har ikke jeg. Og jeg må leve med det resten av livet. Det tror jeg ikke de gjør. Heldigvis er smerten mindre nå, men det har vært en lang vei. Og når jeg endelig tillater meg å slappe av, ja, da er det der igjen. Store bokstaver, hver dag. Jeg prøver å beskytte meg, men jeg vil vite hva som skjer, og hva folk tenker. Men jeg blir frustrert av fokuset på overfall og utlendinger. Og forsøk på å gradere hvilke type voldtekt som er verst. Det er helt umulig og irrelevant.
Det fantes ikke voldtektsmottak da jeg ble voldtatt. Ikke skjønte jeg at jeg hadde blitt voldtatt heller. Jeg levde alene med bildene og følelsene i mange år. Jeg trodde ikke jeg hadde blir ordentlig voldtatt. Jeg hadde jo ikke blitt slått og voldtatt bak en busk av en skummel fremmed. Full hadde jeg også vært, den første gangen. Etterpå var det kjæresten min som gjorde det. Og hva er det da? Jeg forsto det ikke i mitt unge hode. Jeg håper av hele mitt hjerte at terskelen for å be om hjelp er mindre nå. Jeg tenker på alle dem som har det som jeg. Altfor mange. Å ta inn over meg smerten nye jenter opplever hver uke, det orker jeg ikke.
Jeg aksepterer lettere reaksjonen min nå. Jeg blir ikke så redd for at det aldri skal ta slutt. Tenker ikke at det er noe galt med meg som aldri blir ferdig. Blir jeg ferdig? Jeg kjemper ikke så hardt imot. Lar toget komme og lar det passere. Noen dager blir jeg slått i bakken av lufttrykket, andre dager står jeg støtt. Jeg tenker på alle som får rippet opp egne historier hver gang en ny «voldtektsbølge» kommer. Håper de, som jeg, opplever at de står stadig stødigere når bølgen kommer. Jeg ønsker at vi skal slippe å oppleve at medienes sensasjonsjag gir oss mareritt nok en gang. At vi får slippe unyansert heksejakt på en forestilling om hvem som voldtar.
Livet er ikke ødelagt
Er livet mitt ødelagt? Jeg leser stadig at de som blir voldtatt får livet ødelagt. Og er nesten-drept. Det er voldsom retorikk, men hva om jeg ikke opplever det sånn? Da var det kanskje ikke så ille da? Kanskje det ikke var ordentlig voldtekt? Jo, det er og var ille, og ja, det var voldtekt. Og det har fått konsekvenser. Men livet mitt er ikke ødelagt. Jeg betaler en dyr pris ja, mens mine overgripere, de slipper unna. Og muligens raser de nå mot de «udyrene» som voldtar «våre» norske jenter ute i gatene. Jeg kunne tenkt meg å riste dem og andre skikkelig og gi dem en realitetssjekk. Norske menn voldtar også – i hopetall. Fortsatt.
Kommentarer