Individets makt. Hege Orefellen har 15. desember et debattinnlegg om psykiatri, individets maktstilling, og menneskerettigheter. Dette er en viktig diskusjon, som bør oppta alle. Orefellen har imidlertid ikke rett når hun sier at "det er ikke psykiatere som har satt tvang og menneskerettigheter på dagsordenen".Det er i beste fall historieløst; norske helsearbeidere, pleiere, sykepleiere, leger og psykologer har i norsk psykiatris snart 200-årige historie vært de som har kjempet for et bedre psykisk helsevern, og heldigvis har også pårørende kommet mer på banen de siste par tiårene. Man bør ikke lage kunstige motsetninger her; vi må være glad for alle som engasjerer seg for et bedre psykiatritilbud.
Retter baker for smed.
Orefellen retter baker for smed når hun gjør tvangsbruk til et spørsmål om psykiateres private moral. Det er ikke psykiatrien som begjærer tvangsinnleggelse; det er det samfunnet som gjør, og oftest pårørende eller andre i pasientens nærmiljø.Et samfunns tvangsanvendelse overfor mennesker som midlertidig ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er mer et moralsk, etisk, og politisk spørsmål, enn medisinsk. Helsevesenets rolle her er bare å peke på at behandling kan føre individet ut av en sykdomstilstand det selv ikke er i stand til å overskue, der og da."Per" er en ung mann i 20-årene. Han ble utsatt for alvorlige overgrep i sin barndom, av nærmeste omsorgspersoner, og i sen tenåringsalder ble han alvorlig forvirret (utviklet en psykose), var ikke i stand til å søke hjelp, ikke i stand til å ta vare på seg selv, og sto i fare for å dø. Han ble tvangsinnlagt, da han ikke ville ta imot behandling. Han hadde ikke noen nære pårørende som kunne ta seg av ham på en forsvarlig måte, jf. hans historie med overgrep.
Alternativ til tvang?
Han fikk behandling med medikamenter, og gikk siden syv år i psykoterapi. De siste fire årene har han ikke brukt medikamenter. Han er nå så frisk som gjennomsnittet av oss er. Hva er Orefellens alternativ? Jeg kunne fortalt historien om "Klara", en ung jente som også gikk inn i en akutt forvirringstilstand, utløst av kjemisk forgiftning (rus), og som heller ikke hadde noen der hjemme som kunne ta seg av henne. Hun er også frisk nå; alternativet ville vært et liv med rus, psykose, selvskading og annen selvdestruktiv adferd, Orefellen.
For høy terskel.
Tvangsbruk speiler minst to viktige misforhold i vårt helsevesen: For høy terskel for å få behandling (behandlingen settes inn for sent) og for liten kapasitet. Norsk psykiatrisk forening har lansert et 10-punkts helsepolitisk manifest, en handlingsplan for en psykiatri som vil gi mindre innslag av tvang, og hvor nettopp mindre bruk av og behov for tvang er et uttalt mål.10 000 formelle tvangsinnleggelser hvert år er altfor mye, men svaret er vel ikke å gi 10 000 mennesker anledning til å gå til grunne, mens samfunnet bare sitter og ser på? Men igjen, akkurat det er et moralsk, etisk og politisk valg, mer enn et medisinsk.
Ikke metoder for alle.
De fleste som får behandling i dagens psykiske helsevern får god hjelp og blir friske. De fleste er også fornøyd med den hjelpen de får, det har vi mange undersøkelser som viser. Dessverre har vi hverken metoder eller ressurser til å hjelpe alle. Vi har mange utfordringer i norsk psykisk helsevern, og menneskerettighetsaspektene er blant disse. Norsk psykiatrisk forening har tatt initiativ til en bredt anlagt konferanse om "Tvang og menneskerettigheter" på Hamar i november neste år. Landsforeningen for pårørende i psykiatrien, Mental Helse, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Psykologforening m.fl. er invitert inn som medarrangører.Dette er ikke forhold noen tar lett på, aller minst de som står oppi det til daglig, enten det er som pårørende eller hjelpere.
Kommentarer